 |
| K.Herredsvela-Ill. |
'D10.
SPRÅK PÅ VEIEN
Jeg taler mitt språk,
Du taler ditt.
Og begge går på samme
veien
Til sentrum.
Vi reiser oss med språket,
Og fosser frem med
strømmen
Som holder blodet
flytende.
Vi sirkulerer i
generasjoner,
Og bryter opp
Når navnet er skrevet.
Vi går over breer og tjern
Til det eldgamle huset,
Som tar imot fattige og
rike
Under samme tak.
EVIG VANDRING
Det blir glissent i rekkene.
Mange faller fra på veien.
Hver morgen fryser noen i
alpene.
På hospitalet, langt mot
nord
Går hvitkledde og venter
på nye oppdrag.
De hilser med bind for
øynene.
Noen kondolerer, andre går
stille forbi
Og venter med blomster -
Til ansiktet svartner i
tårer.
Vi er ikke så mange igjen.
Telefonen ringer.
Her er stadig noen som
bestiller time.
Og de hvitkledde deler ut
gratis.
De som har bestemt seg,
kommer først i køen.
Og alle vil få en verdig
grav.
Tiden er kommet, og lysene
slukkes..
(Vi hører skriket. Det er
et barn).
URO
Mitt hjerte er urolig for
en ny dag.
Før visste jeg ikke av
spenning.
Nå går tankene i blinde
Og fører meg til en
utstrakt åker.
Jeg blir begeistret, og
tilgir alle min uro.
Snart er jeg ved godt mot
Og stiger i gradene.
Jeg søker visdom i ordene,
i lyset,
Og bøyer kne.
Mitt hjerte snubler, men
reiser seg igjen.
Jeg vasker mine hender,
Og deler ut blomster og
perler
Til alle som vil ha.
Jeg er nervøs for tiden
som kommer,
Og søker etter tegn fra
Gud.
Hjelp meg å ro til lands.
Tilgi min synd,
Og favn meg med utstrakte
hender.
La meg hvile i deg.
VEIER
Alle veier fører til
fjellet.
Alle mine ord roper ditt
navn.
Om det er vinter eller
vår,
Er du i min nærhet.
Alle mine veier søker din
visdom,
Og mitt hjerte drømmer om
deg.
Min kropp går til grunne,
Men sjelen skal leve evig
Som et elsket barn.
Min poesi skal åpne dører.
Ordene skal få vinger, og
fly
Til fjerne kyster.
Noen skal møte meg der.
UTSIKT
Utsikten fra rommet mitt
Er dekket med bjørketrær
og lønn.
Om sommeren skinner solen
Med små striper inn
gjennom ruten,
Til en hilsen og takk for
sist.
Om vinteren er utsikten
dekket til
Med snø og is. Og over alt
er skyer
Som reiser sin vei med
vinden.
Men innimellom kan jeg se
langt
Mellom de nakne stammer.
Jeg har utsikt til verden
omkring
Gjennom bøker og blader.
Ordene tyter frem fra
vegger og tak
Til jeg sovner mellom
linjene,
Mett av lyrikk og stjernelys.
REST
Jeg er en rest av Abrahams
hus.
Restskatten får vente.
Jeg klamrer meg til
klaviaturet
Og spiller til ryggen
knirker.
Jeg tenker på et orkester,
men er for gammel nå.
Føttene bærer meg ikke
lenger.
Men jeg har rullator, og
kommer meg frem
I køen til matbordet.
Det er en rest igjen av
oss etter krigen.
Nå ser vi såpebobler i
drømmer,
Og glemmer at vi nesten
ikke eksisterer
Som et utvalgt folk.
Jeg hører til patriarken
som gravde brønnen
Og utvidet landet.
Nå er arbeidsdagen slutt,
Og hver dag har nok med sitt
ettermæle.
JEG TROR
Jeg tror ikke på evig
istid.
Snøen vil tine, og nytt
land vil komme frem i dagen,
Nye åkrer vil bli sådd,
Så alle kan bli mette.
Jeg tror ikke at mørket er
evig.
Selv om hjertene kan være
grumsete,
Vil lyset stige, og hele
jorden skal se
De hellige, og sine egne i
tusen ledd.
Jeg tror på en lystid,
Hvor tomheten er blitt til
kraft som flytter fjell
Og får jorden til å
skjelve.
Jeg tror på ordet, som arv
til evig liv.
SPRÅK
Mitt språk er mine
gjerninger.
Det finnes store bokstaver
i språket
Som seiler med vinden.
Jeg lever i språket, som
andre i mykt gras.
Jeg prøver å tyde tiden,
og ordene som lekker
Fra en blå himmel med
stjerner.
Når sannheten får fotfeste
på jorden,
Har vi en base å gå til
når stormen hjaler
Og bølgene slår mot land.
Med deg kan jeg
kommunisere, som til et barn.
Du har et mykt hjerte, og
kjenner språkets vei
Gjennom generasjoner.
Visdommen følger den
vise. Språket er seg selv nok.
Men sannheten lyser av
velsignelse, som følger i våre spor.
Vinden taler i fjellet,
vinden synger vårt språk.
Så lenge vi lever er vi i
slekt med ordene
Som lyser navnet på veien.
Det er vårt privilegium å
ta imot kjærlighet fra Gud. |
| K.Herredsvela-Ill. |
No comments:
Post a Comment