 |
| Jæren i bilder-Ill. |
'D4.
EROBRE
Jeg skal erobre denne
verden.
Det er min oppgave.
Det er alle sin oppgave å
erobre nytt land.
Vi er okkupanter,
Og lever i et tårn med
utsikt.
Vi tar til oss av frukten
Og vokser ut over oss
selv.
Snart kan vi dele med
hverandre.
Det nye landet er blitt en
park for venner
Og fremmede som kryper
langs veien.
De kan sette seg ned og
hvile,
Smake på frukten, og tilbe
skaperen.
Jeg skal erobre,
Og kysse jorden så lenge
jeg lever.
Denne store kjærligheten
som du gav meg,
Skal jeg formidle videre.
Alle som ser og hører, kan
ta imot budskapet.
Timen er kommet,
Og noen banker på døren.
Den ene venter på deg i
dag.
FRED
Når sorg og hat er forbi,
Når freden begynner å
innta rikene på jorden,
Og sannhet blir lov,
Da kan livet blomstre
igjen.
Den som forteller halve
sannheten,
Har allerede løyet i sitt
hjerte.
Mange dør av hjernevask og
bekymring,
Og lever i ensomhet.
Vår oppgave er å leve med åpne
hender,
Et rent hjerte, en ånd som
formidler fred
I ord og gjerning.
Freden skal lyse over alle
land
Som heiser det hvite
flagget -
Som tegn på kjærlighet
over alle grenser.
BRUDDSTYKKER
Min Gud,
Er skålen gått i stykker?
Er det blitt hull i jorden
vår?
Har nasjonen problemer
Med å reise seg?
Som et barn reiser seg,
Skal alle land kunne stå
oppreist
Og følge solen og månen
På sin vandring.
Vi er i det store rommet,
Og er ved bevissthet.
Vi ser og hører, og kan
smake
Tidens lys.
Virkeligheten har gått i
stykker,
Og vi er såret – med et
urolig hjerte.
Vi er ubrukelige i denne
verden.
Men form oss du på nytt,
Og gjør oss til redskaper
For din kjærlighet.
FREMMED
En fremmed ramler inn
døren.
Det er en beæret gjest.
Han kom fra fjellet, fra
ørkensand
Og naturkatedral.
Den fremmede kom plutselig
Og var som et lys å se
til.
Mens de gikk der, ble han
usynlig.
Og ingen vet hvor han tok
veien.
Historien forteller at
kvinnene møtte den fremmede
Og ba han med seg.
Unnskyld, sier mannen, og
ble borte
Foran øynene deres. -
Mens kvinnen gikk sammen
og gråt,
Viste han seg for de andre.
GAMLE MENN
Gamle menn bryter sjelden
opp.
De bor i sitt hus
Til andre må bære dem.
De kaller verden hav med
brenning
Og vidstrakte kyster.
Bølgene blir gjennomlyst
Av dagens faste blikk.
Gamle menn overlever
sykdom,
Og spaserer i parken.
De mater endene og snakker
med noen
Fra barndommens rike.
Det er terapi å leve
sammen.
Sånn er vi skapt. Først
var vi nakne,
Så fikk vi en underlig
maske.
Vi måtte tilpasse oss.
Gamle menn drar inn årene
Når bølgene blir for høye.
Vi ser isfjell i det
fjerne.
Øynene blir utydelige.
Været skifter.
Snart ser vi bare
tåkeskyer, og et lys
Som seiler med oss.
MALE
Jeg maler fingrer.
Når du holder fingrene
sammen,
Maler jeg deg som en venn,
Eller kanskje blir det
tykke gresstrå
Som bøyer seg i vinden?
Jeg maler blomster med
støvknapper,
Og vinger som flyr i det
blå.
Den ene - er mektig som en
konge,
Og kommer tilbake
Når maleriet er ferdig.
ET BARN
Jeg ønsker et barn,
En løftet arm,
Et ansikt med smil og
tårer.
Jeg ønsker en kjole av
silke og lin,
Og et barn
Som kan gi meg årer.
Jeg ønsker å komme litt
lenger frem,
Se noen av mine i vinden.
Jeg ønsker å dreie
solskiven hit,
Så begge kan møtes siden.
Jeg ønsker at alle må
kjenne deg
Som gav oss kraften og
livet.
Det er nåde å leve helt,
Og lære din vei, -
Og se barn - og barnebarn ro
I mange generasjoner
Mot målet.
PÅSKE
Det går en påskevind over
verden.
Solen er balsam for sjel
og kropp.
Vi våkner med sang i
strupen.
Som fuglen flyr med
vinden,
Kommer påsken til oss - som
et bankende hjerte
Og tegner et kors på vår
panne,
Som et tegn på døden, og
livets fullbrakte verk.
Det går mot vår. Det går
mot påske.
Nakne greiner blir frodige.
Sprudlende barn
Hopper og danser, som lam
og kje
På graskledde marker.
Og blomstene våkner, som
takk for sist,
Og hilser god påske til alle,
Og smiler og smiler.
MEG SELV
Tiden kommer til meg.
Uten tid, har jeg ingen
krefter,
Og ingen vinger til å fly.
Mine ord blir støv.
Tiden er stor som en
klode.
Den snurrer rundt i en
sirkel
Og gir oss oppskriften på
livet
Som går og går som en
hebreer
Til verdens ende.
Tiden er en kilde med alt
Som vårt hjerte kan
begjære.
Den skriver navnet,
Og tar oss ved hånden.
Jeg er forelsket i tiden,
Som bærer meg over berg og
dal
Til det hellige Jerusalem,
Der jeg kan bo med åpen
dør
Til paradis.
Å VÆRE TIL
Hva kan vi være for
hverandre,
Når vi er i rommet
Som mann og hustru?
Når begge er bundne på
hender og føtter
Og ikke klarer å gå,
Må vi rope til våre barn.
Hvor er hvilehjemmet
Som pleier de trette
sjeler?
Hvor er de hvitkledde
søstrene
Som hilser med smil og
åpne hender?
Å være til for hverandre
hele livet,
Er en byrde og en trøst.
Viss noe kommer imellom,
er vi fortapt,
Og må puste på egen hånd.
Da trenger vi en engel,
eller to. |
| Astruptunet-Ill. |
No comments:
Post a Comment