NORDLYS globen Poesi 2015-3 ’D10 Sigve Lauvaas

Nordlys-Ill.

D10.

UTEN DEG

Uten deg, er jeg forlatt,

Lever i ørske,

Tumler i det vektløse rommet,

Seiler som en albatross.

Jeg fortæres, uten deg.

Mine lepper er tørre, blodet størkner.

Ingen kan høre mitt skrik.

Uten deg er jeg lam og blind, 

Sårbar som et eple.

Lyset danser ikke. Ingen smil. Bare tårer

Vekker meg. Livet blåser bort.

Døden ror bølgene.

ALENE

Jeg er alene, lever alene.

Jeg er en ensom fugl,

En konge på gullfjellet.

Jeg har ingen rundt meg.

Himmelen er mørk,

Skyene driver med vinden.

Jeg sitter alene på en stein.

Ordene er låst.

Jeg har ingenting å leve for.

Lyset tærer. Huden tørker.

Musikken fra byen

Setter ingen spor.

Jeg er som en kvist i regnet,

Uten røtter, uten liv.

DU SA

Ord kan vekke døde.

Du sa ord er ild

Som kan lyse opp verden.

Ordene kan få oss til å smile,

Synge, danse.

Du skapte med ditt ord,

Og holder alt i dine hender.

Din kjærlighet lyser

Så vi kan lyse.

Dine ord skaper lys i mørket,

Liv i tørre bein.

Vi ber i ditt navn.

Med ordet kan vi løse lenker,

Sette fanger fri.

Din ledestjerne forteller veien,

Og vi er dine barn.

Ordene blir til vinger.

Vi kan fly til deg.

BRANN

Når huset brenner ned,

Er det ikke mye igjen.

Bare litt aske som reiser med vinden

Og en gammel mur.

Fjell brenner ikke så lett.

Når skogen brenner kan det ulme

I dager og uker.

Å slukke en brann er et prosjekt.

Å bygge hus er mer enn tegning

Og filosofi.

Byggherren må ha tomten klar

Og materialene på plass -

Før vegger og tak kan sys sammen

Som en solid kjeledress.

MØTE

Enda en gang ville jeg møte

Den gode mannen

Som hadde vært ordfører,

Som levde alene med bøkene

Og utsikten.

Jeg tenkte å ta en tur

Før snøen, banke på, kjenne håndtrykket

Som en åpen port.

Jeg ville møte historien

Lys levende, stå ved dørhella

Og vinke – adjø.

SNØ

Vintersnø, barn leker,

Skispor så langt øye kan se.

Snøstorm i fjellet.

Vinter over nordkalotten.

Jeg sovner i en snøhule, frivillig.

Det er en uropplevelse

Å klare seg i meterhøy snø.

I vår tid er snøen i høyden.

En dagsreise med buss, -

Så vil opplevelsene stå i kø.

Bare folkesjelen kan fly

I vinterfjellet - uten vinger.

Jeg vil helst bare se

Når snøen fosser i havet.

  

HØYE FJELL

Blåe fjell, uoverstigelige fjell.

Alle har et fjell de må over,

Og alle fjell har en skyggeside,

Avgrunner, stup

Og utydelig klatrestier.

Ved foten er gjerne blomster,

Vidunderlige busker med bær,

Røtter av einer, torner,

Mengder av hender som klamrer seg fast,

Små fingrer av lyng og mose.

Høye fjell møter lyset. Vinden er frisk,

Og fremmede må kle seg godt.

Fjellet rager høyt og vidt

Og er plantet med dype røtter

Som en urstamme,

Et fundament i skapelsen.

Men noen fjell er uoverstigelige,

Bare vinden flyr dit.

Den holder ingen for narr.

NATTLYS

Timene brenner i lys.

Nattlys og daglys regjerer verden.

Tankene brenner i ord.

Ordene lyser i natten og skaper

Sekunder, minutter,

Varme og lengsel.

Nattlyset brenner aldri ut.

Det kommer igjen.

Nattlyset spør og svarer,

Hutrer og fryser,

Redder seg bak skyer, vinker.

Lyset trenger igjennom

Og skaper en ny morgen.

Vi er ikke alene. Ordene lever.

Vinden griper i lauvet,

Pisker i fjellet, feier gatene.

Lyset takker og blinker.

Under nordlyset står tomme hus.

Alle vil se fenomenet

Som bruser på himmelbuen

Som en stormsky.

Alle venter et mirakel,

At nordlyset skal krysse våre spor

Med et eksklusivt bilde, -

Så vi kan skrive signaturen

Med ekte gullpenn.

ORDENE

Ordene følger etter meg.

De rører ved meg,

Og lar meg leve mitt liv.

Ordene lyser veien min

Og gjør meg sterk.

Ordene er mine øyne.

De ser verden

Og roper bildene hjem.

Ordene og sjelen er venner,

De jobber i samme sirkel

Og kobler mennesker

Til et liv utenom seg selv.

Ordene gir håp for fremtiden.

De er mine gåtefulle barn

Som lyser i mitt rom.

Ordene er søsken,

Og spiller på mange strenger.

De sier - du er musikalsk

Som har forelsket deg i ord

Som gløder av nærhet.

Jeg nikker og tier.

ØYNER

Dine øyne er mine

Når din lengsel er min,

Når du ser for meg

Og tar imot kraften

Som bildene gir.

Når sannheten er ditt lys,

Er du mine øyne

Og mitt håp til evig tid.

Du gir fred til urolige hjerter.

Dine øyne er veven

Som knytter oss sammen.

Du er mitt liv.

Monet-Ill.

NORDLYS globen Poesi 2015-3 ’D9 *Sigve Lauvaas

Monet-Ill.

D9.

LYS

Uten lys, ingen dag.

Uten vinter, ingen vår.

Lyset kommer inn

Og hilser med et smil.

Ord i rette tid, gir lys og glede

Som smelter vintersnøen

Og skaper en ny vår.

BARN

Som et barn

Kom jeg til verden,

Naken og ren.

Som en gåte

Er jeg i rommet

Og overlever tidens tann.

Jeg er vakker, alene

Og trenger et hjem.

Jeg er et barn som vokser

Og finner gamle spor.

Jeg er ren for i aften.

Mitt hus er åpent for alle,

Men ingen kommer.

Mitt hode er mitt flaggskip

Som viser veien.
Jeg går ut i stormen

Og kjenner bølgene.

Jeg ser våren,

Og planter et tre.

LYS

Lyset skal omstråle oss,

Visdommen skal fylle oss

Så vi kan stå i stormen.

Lyset gir oss nye krefter og håp.

Vi venter på lyset hver dag

Og gir hverandre et håndtrykk.

Vi skylder hverandre nærhet.

Forsoningen smelter alt,

Og vi kan gå videre.

Lyset åpenbarer det skjulte.

Hemmeligheter kommer for dagen

Og hjerter åpnes i kjærlighet.

Vi lyser i mørket,

Så vi kan kjenne ditt navn.

Du som er visdom, det evige lyset

Som opplyser hvert menneske

Til en sikker havn, -

Gi oss din fred.

BILDER

Livet forteller, liljene,

Fjellet åpner seg.

Havet går i bølger.

Når du ser på meg

Strømmer bilder i rommet.

Lyset er ord og dikt,

Hemmeligheter i bilder

Som brenner seg fast.

Livet maner til stillhet,

Så vi kan høre vinden hviske

Navnet i graset, i trærne.

Livet kaster lys, åpner dører,

Synger min elskede.

Blomster er barn

Som åpner sine øyner.

Kroppen presser, trygler

Etter frihet, tigger om nåde.

Ta imot meg. Ta imot meg.

Kyss, - uten å ødelegge.

Blomsten trenger luft og nærhet.

  

VIND

Den som er forelsket i vinden,

Ser på nordlyset,

Kjærtegner fenomenet

Som gløder av partikler

Og taler i speilet, i rommet.

Dikt meg en kalender.

Merk av dager med samtale,

Stillhet og dødsangst.

Se forvandlingen i landskapet.

Kroppen vokser ut av seg selv

Og blir til en konge

Med nøkler i rommet.

SANG

Jeg synger.

Det er ikke min sang,

Men ordene tar meg med.

Jeg reiser med hjerte og sjel

Ved midnatt.

Jeg våkner og reiser

Med de urgamle ordene

Og synger på hele skalaen

Om det fortapte lyset,

Om vinen som ble spilt på veien.

Jeg synger om stillheten

Og drikker lys i natten.

Jeg holder stjernene i speilet

Og hilser med naken hud

Alle englene.

Det er et minne om tiden,

Klokken som slår,

Regnet som pisker, drypper,

Forlesker seg i jorden,

Som vokser inn i historien

Med fjell høyere enn hus

Og gater bredere enn rullebaner.

INNI MEG

Inni meg bor ordene.

Jeg forklarer verden med ord,

Ror åkeren, vinden,

Tidens mange rom, -

Så ordene blir synlige.

Jeg ror hele livet

Og velger kurs for ordene

Som drikker meg.

Mine barn tørster,

Lengter å se mer.

Ordene vil berøre det innerste

I ditt og mitt hjerte.

Monet-Ill.

NORDLYS globen Poesi 2015-3 ’D8 *Sigve Lauvaas

Nordlys-Ill.

D8.

STILLE

Stille kommer kvelden

Og bøyer seg over ditt ansikt

Og smiler med tusen smil

Over himmelhavet.

Stille kommer mørket inn døren

Og legger seg i vinduskarmen

Til natten får måne

Og lys med gullføtter.

Stille tenner vi lampen i taket

Og speiler oss i mørket.

Vi krever ingen ting,

Og takker for navnet.

SYK

Stille ved sykesengen

Går tankene vidt omkring.

Himmelen vider ut sine vinger

Og favner barnet.

Det du aldri vil si, og ingen fikk sagt,

Ligger i sykesalen

Som en påminnelse om døden

Den siste nattevakt.

Stille rekker vi ut hender

Og favner den syke med tårer.

Aldri har noen gitt oss mer

Enn livet vi fikk i arv

En stille, stjerneklar vinternatt.

BYGGEPLASS

Stillasene står igjen

På byggeplassen,

Og travle folk sniker forbi.

Tårnet hever seg

Og lysene tennes i byen

Etter en slitsom vakt.

Byggeplassen står åpen i natten

Og forteller om livets gang.

Folk traver opp og ned

Hele dagen,

Så bygget kan komme på plass

I desember eller april.

TOMT HUS

Etter vintersnøen

Står mange hus tomme,

Uten mennesker,

Uten hender som møter oss

Når vi banker på.

Tomme hus er ensomme

I mørke vinterkvelder

Med frost og is og snø.

Livet ebber ut

For de som venter hellig fred

Og er kledd som brud

I vinterdrakt

På Voss, i Mørkedalen.

Å ELSKE

Å elske er å drømme

Det vakreste.
Mange sommernetter

Er stunder med kjærlighet.

Da hopper hjertet

Og himmelen er lys og fin.

Å elske er et lite kyss

På innsiden av huden,

En vibrering i hjertestrenger

Som gjør livet lett som ull.

Da drømmer jeg videre -

Et nytt landskap med hus

Og forglemmegei.

BÅT

Båt med hvite segl

Pløyer bølgene,

Som ord i vinden,

Som frø på reise

Til ny åkerjord.

Båten kan være et menneske

Som er fylt av drømmer

Og solvind.

Det skal over havet

Til landet som bugner av aks.

Bølgene vekker oss.

Båten driver mot land.

En fremmed kommer

Med en bylt på armen.

Et barn trenger hjelp.

Livet henger i en tynn tråd.

Men Gud er nær, og hjelper oss

Med levende vann.

VINTER

Bilene glir forbi, men elven fryser.

Vinteren gjester mitt hus

Og legger seg fint på bøen.

Fjellet fryser

Og sauene er inne.

Vinden blåser bak vindusglaset.

Jeg strekker meg

Med nedrullede gardiner.

Vinteren gir ro og fred.

Jeg venter på våren, og håper. -

At solen titter frem, og snøen tiner.

Snart synger hundretalls blomster

Med stilk og krone.

Da kan jeg veie gull i lyset

Og feire dagen din.

Rommet er fylt av fønvind

Og bamsen labber or hiet,

Og stabber i den uendelige skogen

Til grensestolpen i øst.

Vinteren sildrer i bekken

Og solen varmer våre hender.

Fuglene synger takk for livet,

Takk for en strålende dag.

  

Nordlys-Ill.

NORDLYS globen Poesi 2015-3 ’D7 *Sigve Lauvaas

Nordlys-Ill.

D7.

FJELL

Alle har et fjell, -

Og det finnes alle slags fjell.

Gråtefjell, gledefjell,

Klatrefjell, snøfjell.

Fjell reiser seg, og stuper

I en vakker natur

Med sol og måne, og stjerner

Som lysblomster.

Fjell roper og ber,

Synger og messer i dagen.

Alt vet fjellet,

Og det har dype røtter.

Kunsten å være et fjell,

Er å leve i fred

Og la harmonien bre seg

Over hele jorden.

Fjellet er vår plattform

Og utsiktstårn.

På fjellet kan vi se

Så langt øye rekker.

I det blå er fjellet en varde

Som lyser i natten

Og gir håp for livet

Som krøker seg sammen.

Fjellet holder oss fast

Til en evig grunnvoll.

Selv om verden raser

Er fjellet over alle grenser.

Alle fjell smiler.

De vekker oss fra søvnen.

Og favner oss i lengsel

I himmelspeilet.

SOL

Solen lyser på jorden,

Og hvert hjerte tar imot

Visdommen fra rommet.

Solen holder oss i bevegelse

Og snur seg som en vindvifte.

Solen er det høye tårnet

Som har all makt.

Solen når oss med sine hender

Og bærer oss hver dag

Med visdom og glød.

VIND

Døden er en ærlig bror,

Et hjerte som gir seg over

Til en annen banehalvdel,

Der dommeren er kjærlighet

Og evig liv.

Vinden vekker tankene,

Og får trærne til å synge

Som nattergalen -

Med en levende glød.

Vinden leker med lauvet

Og griper i huset,

Og vekker døde i natten,

Så ingen får sove i fred.

Bare katten har ni liv.

MITT TRE

Mitt tre har mange blomster.

Det er et epletre.

Mot himmelen strekker kronen seg

Og smiler i solvind og dogg,

At nå er sommeren her.

Treet strekker sine greiner

Og vinden stilner av.

Frukten kan komme med tiden

Som lover en strålende høst.

Etter frosten kommer fallende lauv,

Og dagene daler som frukt

På mark og eng.

Solen har lagt seg bak fjellet,

Og jeg er alene igjen

Under nakne trær.

KVELD

Kvelden kommer inn i rommet,

Og alt er mørkt, med stengte dører.

Timene flyr

Og himmelen blir tykk som bly.

Regnet hamrer på taket

Og pløyer jorden.

Jeg lever med høye fjell,

Og natten blir lang og mørk

Med bleike skyer.

Regnet kommer igjen

Og plystrer god morgen

Midt på lyse dagen.

Kvelden er min bror.

Den farger himmelen levende.

Fremtiden blir lys.

Jeg trenger ikke gå i blinde.

Snart er det sommer,

Og kvelden vinker som en fugl.

Den vil så gjerne inn

Mens solen er i dvale.

TENK

Tenk om det var dagen din,

At noen ventet i døren

Og ville inn?

Tenk om hender ville hjelpe,

Og munnen var full av takk

For dette møte?

Tenk om noen så dine spor

Og ble glad å høre din stemme?

Tenk om noen ville stryke deg

Over kinnet

Og takke for dine ord?

Tenk om noen kom til møtes

Når du hadde vært i byen

Etter melk og brød?

Tenk om noen kom med bankende hjerte

Og kysset dine hender?

DU

Du gikk på det knirkende golvet

Og ventet på sommer.

Du tenkte på en frossen snø

Og en knirkende stemme

Bak foldegardinet.

Du stilte deg opp i landskapet

Mens solen forsvant i havet.

Du var den usynlige fuglen

Med et brennende hjerte

For Afrika.

Nordlys-Ill.