 |
| Nordlys-Ill. |
D1.
FJELL
Gylne er ikke alle norske fjell.
De står så støtt.
De holder huset ditt på plass.
Fjellet er en bauta over slekten vår.
Den bærer preg av alderdom,
Og blekes ei av sol.
Fjellet har dype røtter,
Og stormer frem i landskapet
Som trær og blomster små.
Se fjellet under himmellys.
Det står i stjerneglans.
Fra fjellets topp kan du få se
Speil i speil
Det Gud har skapt.
Hans navn er lys fra evighet.
Vi synger navnet høyt.
Et fjell for alle folk er du,
Vår venn og bror, -
Vår tolk på denne jord.
STEINSPRANG
Du står under steinspranget,
Men letter ingen fot.
Åkeren blir sådd.
Sommeren går, og høsten kommer
Uten uro, uten frykt.
Det hender en vårnatt
At steiner springer i fjellet
Og grinder blir knust.
Men i kveld er det rolig i tunet
Innerst i Geirangerfjorden,
Der Slåttekaren bor.
SNAKK
Snakk til meg om nordlyset.
Dette veldige lyset
Som renner over himmelbuen
Med en magisk kraft.
Folk må tørke tårer.
Dette veldige lyset beveger oss,
Så vi blir stumme.
Vi favner nordlyset,
Og jager etter disse magiske
Magnetiske bølger
Som farger stjernehimmelen.
Nordlyset snakker til meg
Og er i forbindelse med solen.
Det drar i meg, drar kraftig.
Kroppen min blir oppslukt av nordlyset,
Og jeg kjenner at jeg lever
Utenfor meg selv.
KVELD
Kvelden er i gatene.
Folk stimler sammen.
Mørket kommer tettere,
Inn i alle kroker.
Kvelden puster, drypper fra stjerner,
Puster i øyner som blinker.
Kvelden tenner alle lyktene
Og hilser på oss der ute.
Kveldens klokker tikker
Og hvisker til alle ensomme.
Kvelden er en sang
Som fyller oss med glede.
Snart er det tid å drømme
Og pode et tre.
SKOG
Når månen blinker,
Er trekronen våt av snø
Etter kveldens regn,
Og frosten biter seg fast
I blanke krystaller.
Og kroppen må varme seg innvendig,
Før felespill og sitrende strenger i skogen
Døyver den bunnløse stillheten
Som ruger over åker og eng.
Skogen går med sitt hjerte
Til de ytterste grenser,
Og rekker spillemannen hånden sin
Når vinden blåser i lur
Og alle stjernene er med i dansen.
FLYKTIG ORD
Hva er dette ordet som svirrer
Og biter seg fast innvendig
Så jeg ikke kan se horisonten klart
Før jeg har festet ordet til papiret
Og lyst med tidens pensel
En skjønn melodi.
Hva er dette flyktige fnugg
Som lever i meg som en gnist,
Og åpenbarer sannheter
Om at vi alle er evige vesen i rommet
Som seiler hver for seg
Som flyktige ord.
Hva er meningen med et dikt
Som ikke er direkte styrt,
Men som favner og griper den ene
Så vektskålen blir god som gull
For sjelen som er endeløs
Som en slette på grensen
Til stillhetens hav.
|
| Ill.foto |
No comments:
Post a Comment