SPRÅKET OG NAVNET – Poesi 2015-10 ’D12 - *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-Ill.

'D12.

FLYTER

Jeg flyter inn i virkeligheten

Og går med faste skritt mot fjellet.

Her er utsikt til hele verden.

Mine øyelokk åpner vinduet.

Jeg seiler i fri flyt over hav og land,

Og ser Afrika som en gullgruve.

Men folkets drømmer blir knust,

Og slaveriet tiltar.

Jeg flyter i det endeløse rommet,

Og svever i det blå med tårer.

Jeg ser folk på flukt og massegraver.

Jorden er ikke et paradis.

Jeg svømmer blant mørke skyer,

Og ser etter inngang og utgang.

Jeg reiser mellom to verdener

Og unnslipper krigen.

MIN ELSKEDE

Min elskede er et klenodium,

En kamferkiste.

Plutselig er hun i rommet,

Og jeg kjenner duften av myrra.

Når hun legger godviljen til,

Og jeg lytter i lengsel,

Hører jeg harpespill.

Hun kjærtegner meg med ømhet.

Dag og natt ser jeg henne i speilet.

Den evige kjærlighet er ekte.

Hun eier mitt hjerte,

Og jeg har hennes hjerte i mitt hus.

Min elskede kan språket,

Og kjenner meg på lang avstand.

Vi går på den samme veien,

Og begge er gjennomlyst av nåde.

GAMLE FOLK

Ansikter og gamle folk

Som speiler navnet, er vakre.

De sier gjerne ingen ord,

Men lyser som hvite engler.

Hellige kvinner og menn

Speiler Guds øye,

Og stråler i skjønnhet og glede.

De forandrer verden med visdom,

Og holder familien sammen.

Med kjærtegn og rettmessig pleie

Vil gamle leve lenger,

Og innfri kravet om en ny pakt

For kommende generasjoner.

Verden er utsatt for bølger av hat,

Og gamle folk kjenner avmakt.

Men i bakgrunnen er hellige toner

Fra andre siden av havet.

VANDRER

Jeg vandrer, klatrer.

Jeg er urolig, og snur meg ofte.

Jeg vandrer i utrygge omgivelser.

Jeg skjuler meg under jorden,

Og maler fjellsidene med navnet.

Jeg vandrer på viddene,

Og kjenner vinden bærer meg.

Jeg er lenket til dette fjellet,

Og går over grensen som en flyktning.

Jeg vandrer i livet som en tigger,

Men finner fred i språket.

Jeg taler med alle jeg møter.

Jeg føler frihet i det nye landet,

Og åpner mitt hjerte for naboen.

Jeg er en gjest på jorden.

Jeg vandrer fra vugge til grav

Med åpne hender.

KVELD

Er det månen som trekker meg ut

En mørk novemberkveld?

Eller er det stjernene, -

Som blinker kjærtegn inn i mitt hjerte,

Som vekker min undring og lengsel

Til språket og gud?

Når vi er på heimvei, fra et møte,

Er kvelden ofte en planke vi må balansere

Før dørene åpnes i heimen.

Om noen venter oss, vil vi haste

Som en tørst afrikaner.

Kvelden kan være vakker, selv om det regner

Og våre venner er flyttet.

Vi lever på minner, når de andre har gått.

Jeg lever uten maske.

Jeg er ingen brikke i et puslespill.

Jeg er den jeg er, en terning.

Og står på valg hver dag.

Sånn er livet.

I kveld vil jeg takke for det.

JER ER

Jeg er en nedbrutt mann.

Ved aftenstund er jeg i drømmeland.

Fra ungdomstid til alder grå

Har jeg møtt motbør, hat og tvil.

Jeg er en gjest i livet nå.

Mitt hjerte har opplevd himmellys,

Men ofte skygget regn og vind.

Mitt navn ble mest til latter.

Jeg lengtet etter noe stort,

Men mistet alt på denne jord.

Jeg søker etter venner på en kirkegård,

Og smiler av språket.

Snart smelter snøen, det er vår.

Jeg er til ingen nytte i denne blomstring tid.

Jeg er forlatt av alle i mitt hus.

Det er en gåte at jeg lever.

Det er et mysterium at jeg er til.

Og jeg er din.

FRED

Alle lengter etter fred.

Fred er et dypt behov i vårt liv.

Freden trøster og bevarer.

I bilder og dikt kan vi høste fred.

En stille landsbygd toner fred i hjerte og sinn.

Og ordet taler fred.

Freden hersker i kildens åkerjord.

Freden åpner våre øyner

Så vi kan se naturens renhet,

Og landskapet i all sin prakt.

Dersom fredens ånd får bo i oss,

Vil vi leve i kjærlighet.

Denne indre freden overgår all forstand.

Det er fred til visdom og kraft,

Åpenbaringer og syner.

Hellig fred holder all uro borte,

Og vi kan leve i trygghet.

Fredens segl er skrevet i navnet

Som sletter ut all synd.

LYSET

Lyset er porten til stillhet.

Lyset åpenbarer skjønnheten i verden

Og får oss til å se med nye øyner.

Vi lever, – som i et vindu.

Vi ser morgenlyset, og kjenner varmen.

Nærhet til kilden gir store løfter.

Kvinnen ved brønnen fikk se lyset,

Og ble forvandlet.

Hver dag blir mennesker forvandlet

I lyset fra himmelrommet.

Alt liv søker inn mot lyset.

Lyset er vår trøst og vår styrke.

Menneskene blir født på ny i lyset

Til evig liv. 

M.Skjelbred-Ill.

SPRÅKET OG NAVNET – Poesi 2015-10 ’D11 - *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-Ill.

'D11.

TENN LYS

Vi tenner lys i stillheten.

Lyset gir oss øyner.

Himmelen har tusen lys,

Og ser ned på oss.

Lyset er gullkantet, som et alfabet

Som vil gi oss alt.

Lyset spiller fiolin og trompet.

Lytt til stillheten.

Legg deg flat i graset, og se månen.

Den er rund og god.

Tenn lys for hele verden.

La menneskene vokse og leve

Som roser og nellik.

La oss være til for hverandre,

Og lyse for hverandre

I navnet og språket.

Tenn lys for sjelen

Og et evig liv.

VINDU

Jeg står i mitt vindu og lytter.

Stillheten har mange lyder.

Jeg ser meg selv i alt som lever.

Min sjel lytter.

Jeg undrer meg over lyset og veien.

Språket åpner dører.

Jeg synger navnet, og hører harpespill.

Og landsbyklokkene kimer.

Vi lever i en gåtefull verden.

En vakker vårdag sitter jeg i rullestol

Og ser mennesker gå forbi.

Jeg er en tilskuer.

  

SKRIVE

Jeg skriver til deg.

Jeg gleder meg over bokstavene,

Og ser ordene som puslebrikker

I en levende tekst.

Jeg skriver i blinde.

Mitt hjerte skriver dag og natt.

Ordene berører min sjel, og jeg våkner.

Ordene puster liv i teksten - i morgenlyset.

Jeg glemmer at du er langt borte.

Du er nær meg i ordene.

Det er en lykke å kunne se i drømmer.

Hele livet er som en film fra begynnelsen.

Jeg skriver til mine kjære,

Og til noen der ute som jeg aldri har sett.

Jeg lover å skrive om navnet og lyset

Som gir meg nye krefter.

Jeg skriver mitt blod fra år til år,

Og speiler meg i naturen.

Det er et mysterium, uten grenser,

At jeg er den jeg er.

Det er en gåte at vi lever.

Jeg skriver virkeligheten i dag,

Og drar frem dype hemmeligheter.

Det er ordet som forvandler oss

Til et nytt liv.

LEVE

Der finnes levende og døde.

Vi omfavner de levende, -

Og tar farvel med de som er gått bort.

Vi overvinner smerten med tårer.

Vi gråter, og synger salmer.

Vi favner de som står oss nær.

Hvert øyeblikk hører vi pusten,

Og et bankende hjerte.

Livet forventer en ny dag.

TØRST

Jeg er tørst. Jeg tørster.

Jeg tar meg et glass vann. En dråpe fra kilden.

Hele verden tørster etter vann.

Barn trenger vann fra gamle brønner.

Historien skal gå i arv.

Vi leter etter en oase i ørkenen.

Jeg leter etter en oase i livet.

Det levende vannet er min oase.

Og denne brønnen går aldri tom.

Hvor er oasen i ditt liv?

Hvor er vannet du ønsker å gi

Til dine barn og barnebarn?

Jeg øyner en dyp brønn.

Her er visdom for sjelen.

Ta imot, og drikk deg utørst,

Så har du noe å gi videre.

Du er et barn av din tid.

Du tørster etter rent vann.

HASTER

Vi haster ofte av sted,

Og prøver å spare tid.

Vi forbereder godt alle gjøremål,

Og tar på oss uniformen.

Så brenner tiden bort,

Og vi står nakne igjen.

Vi haster i trafikken, og flyr

Mellom øst og vest.

Vi haster mot et mål,

Men vet ikke veien.

Vi haster i det skjulte,

Og har billetten klar.

Vi haster på egne vinger,

Og seiler vår egen sjø.

Vi haster ofte i blinde,

Og glemmer at vi snart skal dø.

M.Skjelbred-Ill.

SPRÅKET OG NAVNET – Poesi 2015-10 ’D10 - *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-Ill.

'D10.

Å BÆRE

Jeg bærer min bør på veien,

Og veien er tung og lang.

Jeg fristes og lokkes, og plages

På veien til de levendes land.

Jeg bærer mine byrder i livet,

Og velger rett eller galt.

Gud, tilgi mine fall på ferden.

Jeg drikker din vin i dag.

BOKSTAVER

Når bokstavene får vann,

Vil de leve.

Bokstaver setter knopper og frø.

De blir til en skog av stavelser,

Til et stemt orkester

Som synger salmer og poesi

Fra nord og sør.

Bokstaver blir til føde for kvinner og menn

Som vil skape noe nytt.

En familie fryder seg sammen

Som bokstaver i et dikt.

La bokstavene leve, gi dem et hellig håp.

Flytt de glatte og karrige sammen,

Så blir det forsoning og dåp

Til et nytt liv på papiret.

Syng bokstavene frem til en messe,

Skap verden med svangre ord.

La det nye bli synlig for alle.

Skriv navnet til far og mor

Så lenge du lever.

  

Å VÆRE

Jeg glir inn i verden,

Til et liv jeg ikke kjenner.

Selv må jeg forme mine ord,

Men leppene er tørre

Og jeg har ingen kraft.

I søvnløse netter ligger jeg og grubler

På inngang og utgang

Til alt mellom himmel og jord.

Snart blir jeg vant med spørsmål,

Uten svar.

Jeg er hjelpeløs, og lever i tussmørke.

Det er mitt valg, mitt liv.

Jeg lever i dag.

LÆR MEG

Lær meg å se.

Lær meg å se med lukkede øyner.

La det vennlige og vakre stige frem

Som en frukthage,

Som en skog av kjærlighet.

La meg få nattlige syner,

Og drømmer med vinger og kraft.

Før meg fra mørket til lyset,

Før meg til Noas ark,

Så jeg kan leve.

OVER VEIEN

Før jeg går over veien,

Må jeg se meg godt rundt.

I tilfelle biler, får jeg være stille

Til alt er ledig –

Og jeg kan gå med faste skritt.

Jeg trenger ingen nærmere forklaring.

Jeg tillater meg å gå rett ut.

Men det er en farefull vei,

Og portretter blir jevnet med jorden.

Bare minnesmerkene står igjen.

SØVN

Jeg glir fra hvile til søvn.

Jeg glir over grensen.

Vi møter hverandre i døren

Til de levendes land.

Jeg glir i tid og rom

Mellom to verdener, mellom

Øyer og holmer i havet.

Jeg unnslipper bølgene

På et skjær.

Jeg glir inn i labyrinten

Og seiler fra rom til rom,

Uten å finne navnet.

Jeg roper, men ingen svarer.

Jeg lever i tussmørke,

Og noen må redde meg.

Jeg sover med hodet på en stein,

Og kjenner kulden i kroppen.

Vinden stryker meg

Ved porten til Jerusalem.

Livet kjærtegner to verdener.

Jeg går med lukkede øyner,

Og redder min sjel med vidåpne armer

Jeg tar imot nådens beger i søvne.

DRØM

Kanskje drømmer du navnet,

Språket, ordene som kommer frem

Bak lukkede gardiner?

Kanskje drømmer du meg

Som en virkelig prins i halvmørke,

Der jeg hviler fra dagens strev?

Jeg ser konturene av sol i rommet.

Her sitter jeg med bøker og aviser,

Og glemmer at tiden flyr.

Jeg er rykket ut av søvnen, og skriver

Dikt og eventyr til hele verden.

Jeg lever av drøm og poesi.

TIDEN GÅR

Tiden har passert,

Solen har snudd sitt ansikt,

Himmelen dreier i blått,

Elven bruser.

Vannet bølger i flertall

Mot land.

Båtene haster mot fremmede kyster.

Hvert sekund setter spor.

Tiden kommer fra avgrunnen

Og reiser til avgrunnen

Med tause hammerslag.

Fjellet blir knust til sandkorn.

Alt vi tar i har et navn,

Og tiden roper.

Tiden maler opplevelser og veier.

Den former livet i blått.

Ingen vet hvor lenge klokkene slår.

Og alle må lære språket,

Så vi kan ta avskjed

Når engelen kommer.

FAVNE

Vi omfavner den vi elsker.

Hjertet smelter av gode ord.

Kjærlighetens ømme blikk

Taler tydelig, og gir oss alt.

Vårt åndedrett holder oss i live.

Vi er født med tillit,

Og favner med åpne armer.

Smilet løfter tanken, og vi får se

Våre søsken i ånden.

Og vi favner den hellige rest

Nå, – og i all evighet,

Og synger navnet.

M.Skjelbred-Ill.

SPRÅKET OG NAVNET – Poesi 2015-10 ’D9 - *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-Ill.

'D9.

LIVET ER KORT

Vi blir elsket en stund, og glemt.

Vi trøster hverandre

Og bærer vår bør med smerte,

Til ryggen blir sterk igjen.

Vi kjenner når hjertet brister,

Og hånden blir gammel og sløv.

Vi krummer vår rygg til det siste

Og går gjennom åpen dør.

Vi hører røsten av navnet,

Og hilser med alt vi er.

En ynkelig prest, og en bonde

Ble venner i kongens klær.

SKJERM

Det er så moderne i dag

Å sitte med skjermbrettet,

Og surfe fra fil til fil.

Vi sitter med skjermen i fanget

Og studerer kart og kompass,

Og reiser mil etter mil

Med blinkende sirener, forbi alt

Som ikke er viktig.

Vi lever i et flimmer av lys

Og ord som flyter på skjermen.

Vi skummer fløten, tar til oss

Av jordens frukter, og lever i eventyret,

Som er i bevegelse.

Bildene raser forbi som bier

Og fly fra fjerne kyster.

Vi er født her, og soper inn fra øst og vest.

Kunstnere presenterer seg, og bader

I en veldig ordflom av bilder,

Som bretter seg ut i vårt indre

Som brikker i et spill.

Vi lever med språket, med ansikt

I speilet til de tusen hjem,

Som ekko fra tidens bølger

Fra begynnelsen.

SISTE REIS

Jeg pakker meg selv

For den siste reis.

Jeg pakker meg selv

For å hvile.

Om tiden går fort,

Er det noe igjen.

Og tiden er også en kiste.

Tiden pakker seg selv,

Og rulles inn

Med usigelig fart.

Hvert sekund er en dråpe i havet.

Hvert frø er en spire til liv.

Et barn – fosser frem med rikdom.

Og slekten blir mektig stor,

Før alle må pakke det lille de har,

Og krype korset,

Fødes en ny jord.

DRØM

Bokstavene går i grus,

Bare smuler er igjen.

Bøker blir til åkerjord.

Bønner og dikt går i flammer.

Mørke og lys blir til skumring,

Og søsken mister en bror.

Jeg vifter med flagg og armer,

Men ingen ser meg på jord.

Vi går over lange broer

Og møtes på klippegrunn.

Her synger de hvitkledde salmer,

Men jeg får en høneblund.

  

GJELD

Vi står alle i gjeld.

Det viktigste – er det vi ikke fikk gjort.

Jeg tenker på tiden som tar oss med

Og bærer oss til et skjulested.

Men solen åpner vårt øye.

Er regnskapet i balanse,

Så kan vi gå videre uten frykt.

Helst bør vi ha et fortrinn,

Så vi kommer langt frem i køen.

Vi skal plante og så, før høsten kommer.

FLUKT

Det snør fiendskap over jorden.

Folkemasser er på flukt,

Og Norge skal redde verden

Med brukken rygg.

De kommer med fly og båt og buss,

De svømmer. De flukter fra krig

Til trygghet og mat.

Det snør hat over jorden.

Det vrimler av folk fra land og hav.

De kommer dom fugler

Og tar seg til rette i flokk.

De skriker hysterisk.

Og Norge gir dem alt, så vakkert det er.

Vårt forråd blir tæret til bunns,

Og når krybben er tom

Knegger hestene.

Kulturen og språket er meislet bort,

Delvis av våre egne.

De fremmede tok vårt fedreland.

De tok alt.

Tilbake er en sjel og en skjorte.

  

SNART

Døden stryker meg over håret.

Barnet løser reimen, og går sin vei.

Blomstene i hagen visner.

Og jeg kommer stadig til kort

Med rengjøringen.

Snart er vårens fugler fløyet,

Og høstens bitre urt forstummer.

Jeg er innelåst i rommet.

Vinduet er tv-skjermen.

Omsorgen er falsk reklame.

Det jeg trenger, er en smule kjærlighet.

Snart er alle porter lukket.

Og jeg er stiv og støl som tømmer.

Som en olding kan jeg tale.

Åtti år er ingen alder.

Dagens larm behersker jorden.

Ingen hvilested er ledig.

Jeg må leve til jeg dør.

Lykken, æren, morgenrøden,

Alt forstummer hist i graven.

Fremtiden er vin og brød.

GULL

Solen ligger med gull i fjellet

Og tørker sitt ømme kinn.

Vakker er dagen, som livets gåte.

Den er som et nyfødt barn,

Og pakker meg inn.

Jeg skjelver med gylne blader

Og blinker av himmelgull.

Jeg drømmer at solen kommer tilbake,

Og gir meg sin kjærlighet

I tusen fold.

Mitt hjerte åpner seg mer og mer,

Som blomster og lauv.

Jeg favner hver morgenstund med glede,

Og høster gull fra skogens trær.

Det er min lønn.

M.Skjelbred-Ill.