SPRÅKET OG NAVNET – Poesi 2015-10 ’D2 - *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-Ill.

'D2.

BØNN

Jeg ba om å bli løftet bort.

Og ble gjemt i asken.

Jeg hvilte mellom trær,

Og ble et beger for vredens barn.

Jeg ba om å få se lyset.

Men fikk bind for øynene.

Da så jeg tusen engler i rommet,

Og hadde ikke mer å si.

Jeg ba om å få rope navnet.

Men ble innhentet av bøddelen,

Som gav meg nådestøtet,

Uten vann og brød til avskjed.

INGEN ORD

Jeg har ikke ord for flammene

Som blafret dag og natt.

Tyskermareritt langt inn i vår tid,

Vekker folk til ettertanke.

Aldri vil denne flammen slokne.

Ordene kan ikke tas tilbake.

Ingen ord kan male over skriket

Til de uskyldige i leiren.

INNI OSS

Vårt indre er fylt av landskap.

Det hviler i vår pust.

Overalt er et landskap i verden,

Som stjerner til evig tid.

Vi peiler og finner et landskap

Som følger oss dag for dag.

Vi fødes med strenger av himmel

Som synger til evig liv.

LYTT

Vinden hvisker. Tiden renner.

Trærne puster. Det er vår.

Bekken, elven, havet synger.

Lytt til graset. Livet taler.

Kjærligheten banker på.

Lytt med hele kroppen, venner.

Stillheten i fjellet spør.

Navnet, språket, alt vi eier

Tegner verden, samler minner

Til en bok om kjærlighet.

Tiden renner. Solen stuper.

Havet bøyer himmelrommet.

Se, Guds ansikt, tusen stjerner,

Sang av engler i et kor.

Lytt med hjertet hele livet.

LANGSOMT

Der ute går livet langsomt.

Lysene slukkes, ett for ett.

Skyggen av fjellet ligger i mørke.

Snøen tiner i solens glans.

Vi møter hverandre, og lever lenge

På minner, og språket

Som gav oss et hjem.

Langsomt bøyer vi av for stormen,

Og raser ned i en nådig dal.

Vi kjenner oss selv som en uteligger,

Men finner kraft i lyset

Og navnet som gir oss svar.

  

  

HÅP

Vi er her, og håper og håper.

Vi tror på en bedre verden.

Vi håper og tror at dører vil åpne seg.

Vi vender oss bort fra det plagsomme,

Det grusomme på tv,

Og håper på en annen virkelighet.

Vi håper at farsott og ulykker må forsvinne,

At vi kan reise oss igjen som folk.

Vi håper at språket får være vårt landemerke,

At kulturen kan blomstre til en ny vår.

Vi tror på en fremtid

Mellom fjellene i nord.

Men, snart må vi pakke vår bylt og flytte,

Liste oss bort i skumringen.

Vi hører hjerteslagene, og unnslipper trengselen.

Vi håper å overleve marerittet,

Og kan finne oss til rette i en avkrok

Med epletrær og fisk fra havet.

HJEM

Der jeg bor er en elv.

Jeg kan åpne vinduet og se

Vannet seiler. Det drar forbi

Med en ustanselig kiming.

Her vil jeg bo.

Et hjem med værelser og veranda,

Med utsikt til hele verden,

Forener min reisetrang.

Jeg kan bare åpne vinduet

Og fly i det blå.

  

Vega-Ill.