SPRÅKET OG NAVNET – Poesi 2015-10 ’D10 - *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-Ill.

'D10.

Å BÆRE

Jeg bærer min bør på veien,

Og veien er tung og lang.

Jeg fristes og lokkes, og plages

På veien til de levendes land.

Jeg bærer mine byrder i livet,

Og velger rett eller galt.

Gud, tilgi mine fall på ferden.

Jeg drikker din vin i dag.

BOKSTAVER

Når bokstavene får vann,

Vil de leve.

Bokstaver setter knopper og frø.

De blir til en skog av stavelser,

Til et stemt orkester

Som synger salmer og poesi

Fra nord og sør.

Bokstaver blir til føde for kvinner og menn

Som vil skape noe nytt.

En familie fryder seg sammen

Som bokstaver i et dikt.

La bokstavene leve, gi dem et hellig håp.

Flytt de glatte og karrige sammen,

Så blir det forsoning og dåp

Til et nytt liv på papiret.

Syng bokstavene frem til en messe,

Skap verden med svangre ord.

La det nye bli synlig for alle.

Skriv navnet til far og mor

Så lenge du lever.

  

Å VÆRE

Jeg glir inn i verden,

Til et liv jeg ikke kjenner.

Selv må jeg forme mine ord,

Men leppene er tørre

Og jeg har ingen kraft.

I søvnløse netter ligger jeg og grubler

På inngang og utgang

Til alt mellom himmel og jord.

Snart blir jeg vant med spørsmål,

Uten svar.

Jeg er hjelpeløs, og lever i tussmørke.

Det er mitt valg, mitt liv.

Jeg lever i dag.

LÆR MEG

Lær meg å se.

Lær meg å se med lukkede øyner.

La det vennlige og vakre stige frem

Som en frukthage,

Som en skog av kjærlighet.

La meg få nattlige syner,

Og drømmer med vinger og kraft.

Før meg fra mørket til lyset,

Før meg til Noas ark,

Så jeg kan leve.

OVER VEIEN

Før jeg går over veien,

Må jeg se meg godt rundt.

I tilfelle biler, får jeg være stille

Til alt er ledig –

Og jeg kan gå med faste skritt.

Jeg trenger ingen nærmere forklaring.

Jeg tillater meg å gå rett ut.

Men det er en farefull vei,

Og portretter blir jevnet med jorden.

Bare minnesmerkene står igjen.

SØVN

Jeg glir fra hvile til søvn.

Jeg glir over grensen.

Vi møter hverandre i døren

Til de levendes land.

Jeg glir i tid og rom

Mellom to verdener, mellom

Øyer og holmer i havet.

Jeg unnslipper bølgene

På et skjær.

Jeg glir inn i labyrinten

Og seiler fra rom til rom,

Uten å finne navnet.

Jeg roper, men ingen svarer.

Jeg lever i tussmørke,

Og noen må redde meg.

Jeg sover med hodet på en stein,

Og kjenner kulden i kroppen.

Vinden stryker meg

Ved porten til Jerusalem.

Livet kjærtegner to verdener.

Jeg går med lukkede øyner,

Og redder min sjel med vidåpne armer

Jeg tar imot nådens beger i søvne.

DRØM

Kanskje drømmer du navnet,

Språket, ordene som kommer frem

Bak lukkede gardiner?

Kanskje drømmer du meg

Som en virkelig prins i halvmørke,

Der jeg hviler fra dagens strev?

Jeg ser konturene av sol i rommet.

Her sitter jeg med bøker og aviser,

Og glemmer at tiden flyr.

Jeg er rykket ut av søvnen, og skriver

Dikt og eventyr til hele verden.

Jeg lever av drøm og poesi.

TIDEN GÅR

Tiden har passert,

Solen har snudd sitt ansikt,

Himmelen dreier i blått,

Elven bruser.

Vannet bølger i flertall

Mot land.

Båtene haster mot fremmede kyster.

Hvert sekund setter spor.

Tiden kommer fra avgrunnen

Og reiser til avgrunnen

Med tause hammerslag.

Fjellet blir knust til sandkorn.

Alt vi tar i har et navn,

Og tiden roper.

Tiden maler opplevelser og veier.

Den former livet i blått.

Ingen vet hvor lenge klokkene slår.

Og alle må lære språket,

Så vi kan ta avskjed

Når engelen kommer.

FAVNE

Vi omfavner den vi elsker.

Hjertet smelter av gode ord.

Kjærlighetens ømme blikk

Taler tydelig, og gir oss alt.

Vårt åndedrett holder oss i live.

Vi er født med tillit,

Og favner med åpne armer.

Smilet løfter tanken, og vi får se

Våre søsken i ånden.

Og vi favner den hellige rest

Nå, – og i all evighet,

Og synger navnet.

M.Skjelbred-Ill.