SPRÅKET OG NAVNET – Poesi 2015-10 ’D4 - *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-Ill.

'D4.

REISE

Reisen tar slutt.

Jeg har plantet mine frø.

Stolt kan jeg bære

Sjelen mot målet.

Tal til mitt indre, -

Før meg over havet.

Jeg ser dine fotspor

Og gråter av glede.

Jeg reiser med en bør

Fra et vanskelig liv,

Og kjærtegner alle

Med takk til Gud.

ORDET

Ordet bringer lykke.

Språket bor i meg.

Ordet åpner dører,

Og lærer meg navnet.

Snart skal jeg løftes bort,

Og aner en himmel.

Jeg forsker med skjelvende hender,

Og tenker på Gud.

Ordet taler kjærlighet.

Og jeg er et kronblad i hagen din.

Lyset gir glans til verden

Som roper i ventehallen.

Snart synger engler.

En sommer er forbi. Det snør.

Men jorden skal dekkes av blomster,

Og jublende barn skal leke ved stranden.

Jeg ber om å møte ordet som lever.

Jeg følger en stjerne, og roper navnet.

Hvem åpner og lukker, og taler visdom?

Når timen kommer, er du mitt alt.

VIND

Vinden strømmer gjennom natten.

Språket siver gjennom dalen.

Ungdommene flytter bort.

Det er byen som er målet.

Vinden jager gjennom skogen.

Gamle trær blir veltetømmer.

Språket maler nye veier.

Dagens messe gir meg smaken.

Visdom, visdom. Ordet lyser.

Vinden holder byen våken.

Bølger slår, og havet brøler.

Kampen står om liv og død.

Jorden skjelver. Barnet gråter.

Tiden svøper oss med angst.

Vinden er et hellig våpen.

Byen brenner ned med rot.

SORG

Havet er grønt.

Vi drikker sorgens beger.

Vi tørster etter glede,

Og søker lykke over alt.

Vi hviler i språket,

Som gir oss en himmel.

Vi hviler i grønne enger

Av ord og begjær.

Vi innvier livet

Til stjerner som blinker,

Og søker Guds øye

Under skiftende skyer.

Krigen fortærer

Den ensomme gjest.

Men nåden forvandler

Vårt liv i navnet.

SE

Se, når jeg sover.

Kall meg tilbake.

Gjør meg til frukt

I din hellige hage.

Gi meg et navn.

Se, ånden og nåden

Forvandler min sjel.

Jeg som er gammel,

Blir født på ny -

Av kjærlighet.

LANDSKAP

Om morningen ser jeg tåke

Over søkk og vann.

Stillheten maler et bilde av oss

På vei til de levendes land.

Vårt ansikt er ikke tydelig,

Og tankene går ofte i ring.

Men solen gyller hvert morgengry

Med fuglekvitter i hagen min.

Landskapet lever og lyser enn,

Som dikteren med sitt ord.

Og vinden suser i alle fjell

Som sangen til far og mor.

Om kvelden taler stillheten,

Og solen synker i hav.

Vi kryper til køys og sovner søtt,

Og drømmer et morgenbad.

Det stiger et fjell i vest, sørvest.

Jeg klatrer mot varden, der.

Snart ser jeg livet i perspektiv.

Og språket er kjærlighet.

  

M.Skjelbred-Ill.