SPRÅKET OG NAVNET – Poesi 2015-10 ’D3 - *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-Ill.

'D3.

TRÆR

Trærne mister sine blader.

Ordene mister sin kraft.

Lys fra de evige kilder

Slokner når dag blir natt.

Vi kan ikke leve aleine,

Uten en bestevenn

Trærne får vind i lauvet

Når våren kommer igjen.

NATT

Natten brenner bål.

Himmelen lyser i gule stjerner

Og viser vei.

Nattens piler går frem

Og taler sitt eget språk.

Natten har født en måne,

Og vi lytter til sangen fra Safed,

Fra det hellige kor.

Natten har arvet mitt blikk.

Jeg ser gull i rommet.

Av nåde kan jeg være fri og glad.

En morgen er jeg ferdig

Med innhøstingen.

Nattens vind stryker huset

Og lener seg mot fjellet,

Som viser vei.

Vi har kurs for graven,

Og alt er testamentert.

Men navnet roper.

  

SKOG

Midt i den regntunge skogen

Ligger et lite lam.

Skogen er mektig, og dirrer i natten,

Mens lammet søker et hjem.

Vi klatrer i skog hver eneste dag.

Skogen gir pust til vår navle.

Det lyser et kors i den mørke natt,

Og lammet får se en stjerne.

Tiden går for alle i dag.

Den spiller på mange strenger.

Vi vokser i tiden som kvinne og mann,

Og tar farvel som et lite barn.

Vi sees igjen med tiden, min venn.

Landskapet lyser veien.

Skogen gir håp, og blomstene synger:

Velkommen til fryd og dans.

MORGEN

Vi møtes i morgen, sier vi titt,

Men kjenner ikke tiden.

Vårt hjerte slår, og vi håper og tror

At livet har en hellig rytme.

En ny morgen gjennom hundre år,

Forteller om kjærlighet uten grenser.

Vi fødes og dør, fra slekt til slekt.

Jorden binder oss sammen og puster.

Hver morgen er ny, som en fødsel for oss,

Som rastløst fortærer dagen.

Fra begynnelsen går tidens klokkeslag

Som pulsen i alt som lever.

En morgen forsegles himmel og hav

I navnet som gav oss språket.

Vi dekker vårt ansikt i vårens tegn

Som vekker de døde or graven.

ORD

Jeg leter, men finner ikke ordene.

De er oppløst i vann, de flyr i vinden.

Ordene har gått fra sitt opphav

Og blir til jord.

Jeg skaper nytt av massen

Som flyter mellom steiner og fjell.

Jeg veier ordene, og løfter ordene

Til en ny setning.

Jeg lever i en hage med blomster og trær

Som gir frukt i rette tid.

Ordene kommer som dugg for sol,

Og smykker mitt indre med perler.

Ordene får vinger, og strekker seg

Som lyng og mose i fjellet.

Fra skyhøye vidder går stien hit.

Jeg favner hvert ord i mitt hjerte.

NELLIK

Jeg gir en nellik til de døde.

Jeg har overlevd døden selv.

Jeg planter en blomst i graven,

Og vanner til liv igjen.

Jeg samler minner i verden.

På alle veier er liv.

En nellik vokser i hagen.

Den gir jeg til vennen min.

Jeg snakker med Gud om dagen

Og nevner mine med navn.

Han kjenner alle som strever

Å finne sitt rette hjem.

Jeg gir en nellik til alle folk

Som tar imot med takk.

Det er en hemmelig gave jeg gir,

En gave på mange språk.

GJEST

Du er nær meg

Og elsker mitt navn.

Du rører ved språket

Og pleier min kropp.

Jeg er gjest i ditt hus,

Og du åpner en dør.

Jeg ser deg i speilet,

Min elskede blomst.

Du er livet i dag.

Du rører ved meg.

Jeg er gjest i ditt hjem,

Og lytter til deg.

Dine ord er som frukt

Fra hellige trær.

La ondskapen vike

For din kjærlighet.

Jeg lovsynger navnet.

Du gir meg en ring.

Jeg følger deg villig,

Og vokser i deg.    

SAVNET

Sårt var jeg savnet

Før den dagen jeg kom.

Jeg smakte på lyset

Og melken du gav.

Sårt var jeg savnet.

Du gråt deg i søvn.

Nå er jeg kommet

Som søsken i huset.

Du gav meg et navn,

Og jeg fant tonen.

Du savnet meg lenge,

Og gav meg språket.

Sigve Lauvaas-6 år.