TIDEN ER KOMMET – Poesi 2015-9 ’D5 - *Sigve Lauvaas

Erling Holen-Ill.

'D5.

LESE

Kan vi lese et menneske,

Ansikter, hender?

Kan vi tørre å reise oss opp for andre

Og lese fred?

La oss lese i lyset og i dype netter

Den fullmodne vår.

La oss lese når timen er kommet

Inn i vårt hus –

Hvem som er eldst,

Hvem som må gå?

Vi kan lese knopper og frukt, skyer og vind,

Men ingen kan lese sjelen,

Uten den ene.

Vi leser i naturen, og i det daglige liv,

Hvor langt det er på natt.

Vi leser om havet som løfter jorden

Og spiser byer og alt.

Ordene leser vi - som det daglige brød,

Og skjuler oss bak tykke gardiner

Og tenker på Gud.

Det er himmelen som gir lys,

Så vi kan være et frø

Som spirer med åpne armer.

HAVET

Havet vekker meg.

Havet vokser inn i hagen

Og slår i veggen.

Havet kommer imot oss

Som en foss,

Og holder oss i sjakk.

Når det stormer, er havet i bølger

På det endeløse blå teppe,

Der alt blir forvandlet.

PÅ EN ØY

Vi vet hvor vi kommer fra,

Og tiden er kommet til oss.

Vi kom i land ved Måkeskjær,

Og bygde en havn av stein.

Vi tente et bål, og ble mette

Av fisken som svømte på land.

For å se oss omkring,

Måtte vi seile med båt.

Og ingenting ble gjort av seg selv.

Vi favnet det vi fikk,

Og dyrket vår jord med åker og eng.

Denne øya ble en verden i havet

Med mye kjærlighet,

Og en vinter uten snø.

Vi favnet hver dag og stund.

Og tiden var lenket til oss

Som et livets tre.

På en øy med bananer

Og fisk som krabber i land,

Lever vi som kongen i havet

Og heiser flagg.

TID

Kan tiden drukne i seg selv,

Gå under i hav og aske?

Kan tiden ta med seg alle sammen,

Og renske jorden?

Kan tiden alene bære min sjel

Mot de ukjente kyster,

Der båtene trekkes mot land?

Jeg leter etter kilden,

Som skaper tid og rom, og evighet,

Brød og vann.

TIDEN

Tiden stønner, hoster, fryser

Inn i våre spinkle hjem.

Enebarn, og fremmed kultur roper.

Minareten svarer.

Kirkene er tomme hus.

Tiden stuper inn i verden

Med en voldsom smerte, hunger.

Ensomheten jager veien.

Vi er kalt, men ingen svarer.

Landet rakner.

Tiden jamrer, smeltes om

Til gammel krig.

DAGER

Hvordan kom dagene, og netter i blinde?

Hvordan er Norge blitt i dag?

Ingen kan svare. De vise sover.

Kulturen er jevnet med lyng og gras.

Dager knuses i lyden av torden.

Gravemaskiner bygger moské.

Templet er revnet, jorden skjelver.

Vi lever på nåde, og glemmer å be.

De hater vår kultur, de hater kirken.

De hater demokrati, og kjærlighet.

Men dagene kommer med nye vårer.

De spiser vår rikdom, og gir oss fred.

Dagene brettes på gullfat, i glede.

Og alle dager er eventyr.

Jeg lever i navnet til skaperens herre.

Og natten er bak oss. Tiden gir lys.

 

Foto-Ill.