TIDEN ER KOMMET – Poesi 2015-9 ’D3 - *Sigve Lauvaas

R.Larssen-Ill.

'D3.

OVER ALT

Tiden er spredd ut over all jorden.

Over alt er skaperen,

Og strekker ut sine hender imot oss,

Som går og går våre egne veier.

Hvert menneske er en klode,

En verden som tenker og regjerer.

Vi har søsken, og tusen lyspunkt i livet

Som peker og former i generasjoner.

Tiden favner jordens barn,

Og verger oss mot undergang.

Fattig og tålmodig kan vi rette ryggen.

Vi tørster etter ømhet og velsignelse.

Tiden gjør sin tjeneste i oss.

Om vi er fremmede, er vi venner.

Med et mektig, men sårbart hjerte,

Vandrer vi hele livet - som en hebreer.

PÅSKE

Litt snø i dag. Sevjen springer i gamle greiner

Og måler temperaturen. Snart er tiden inne

Og frelseren står opp. Bladene blir grønne.

Graset gror, og livet lyser i tusen blomster.

Over alt møter vi våren.

Og det er påske for Herren.

Jeg varmer litt kakao, pakker opp ryggsekken

Og finner en melkesjokolade. Jeg rører meg i snøen

Og lager spor. – Folk sier jeg er alene.

Men jeg holder meg varm – av gode gjerninger

Og norsk ull. Og solen varmer.

Det er vår i luften, og bekkene sildrer fra fjellet.

Nå kan jeg gå til ro. Jeg lever ved en gammel åker,

I et gammelt hus etter bestefar, og forbereder

Storinnrykk. Alle skal hjem i påske.

De skal hjem til fjellet, og dalen - med sin lille klode,

Og hvile under himmelens vinger.

De skal feire påske for Herren.

SANNHET

Sannhet er mer verdt enn gull.

Sannheten representerer den faste grunnvoll.

Med sannheten i hjerte og sinn,

Er menneskene udødelige.

Alt som er utenfor tid og rom,

Er guddommelig.

Og skaperverket er vår plattform.

Sannhetens ånd våker over sine til evig tid.

Naturens endeløse hukommelse

Er sannheten i et nøtteskall.

Sannhetens gåte er mennesket som vandrer

Til den store gullmedalje.

GNIST

Hver dag må være en gnist

Til større innsats.

Menneskebarnet er i forvandling,

Og spiller sin egen rolle i orkesteret.

Å bare være opptatt av seg selv,

Er syk ensomhet.

Å ha venner, gir verdier for et langt liv.

Sannheten lyser av den gavmilde.

Å være stolt av sin familie, sine venner,

Er ekte kjærlighet.

Blomster visner og dør.

Men kjærligheten overgår all forstand

PREIK

Nå står jeg ved Preikestoltinden

Og ser i det blå - et lys.

Det kan ikke være en stjerne.

Min Gud, jeg er fanget i garnet.

Og jeg er din skatt.

Jeg klatrer og kiler feste i veggen

Til toppen er nådd en gang.

Jeg ser furer i fjellet, og sprekker.

I klarvær lyser et fyr.

I natten blinker en stjerne.

Jeg står her, og roper Gud.

Jeg taler til hele verden.

Mitt språk er for alle folk.

Ta turen til Preikestoltinden

Og syng kjærlighet fra vest.

VEGG

Snøen ligger kald

I skyggen av fjellets kropp.

På andre siden er solen,

Som spiser snø og is hver dag,

Og blåttlegger landet.

I solen våkner en spire.

En blåveis stiger frem.

I Sjunkhatten nasjonalpark

Er Preikestoltinden et mål.

Jeg ser landskapet i perspektiv.

Fra løypesnø til paradis

Med bær og frukt, og glade barn,

Går turen til en vegg med lys -

Som peker mot vår hovedstad

Med slott og karneval.

KOM DU

Du ville ikke komme til oss.

Du ble skremt av fattigdommen,

Og de utslitte veiene.

Du ville ikke gå slik kledd,

Og bade i søle og rask.

Fattigdommen trykker folk ned.

Du ser de kryper som rotter

Og gnager i gamle trær.

Du kom en dag med gylne ringer,

Og måtte snu.

Du kunne ikke klare å bære nøden.

Du var ikke født til å betale

For en syk verden.

ELSKE

Å, som jeg elsker deg.

Og folket ditt, er mitt folk.

Det er bare et fjell som skiller

Våre grenser.

Jeg elsker deg med smerte,

Og går stien hver dag -

For å se etter nye spor.

Jeg elsker hveteåkeren og alt

Du bærer i brystet.

Du er min elskede venn

Og fedreland.

Så, kom til mitt hus, og bli der

Til natten stiger over fjellet.

Se, månen gynger i glede i blått

Til dagen gryr

Og villhestene streifer på vidda.

Så kom til mitt telt.

Bli med meg til paradis

Før hanen galer.

FARVEL

Farvel. Nå drar jeg.

Hver blodsdråpe skal rulles inn.

Alt jeg skrev skal brennes.

Jeg er ferdig, og drar båten på land.

Farvel, min søte venn.

Og ta imot meg når jeg kommer.

Den store kjærligheten er bevart

I mitt hjerte, i min sjel.

Og jeg øyner dybden i underet.

Jeg kommer til brød og honning,

Og møter deg i rommet.

Du drar meg med blikket,

Med ord og kraft.

Jeg kommer som et offer i stormen.

Og får vinger.

Jeg flyr til de levendes land.

REGN

Regnet vasker luften, kroppen renses.

Jeg står barhodet og ser

Vannet som renner i bekken, og elven

Som fører lauv og sand mot havet.

Regnet vasker mine føtter,

Så jeg kan stige inn tempelporten

Og takke og be.

Regnet vasker jorden,

Og blomstene bøyer seg

Til alt er over.

Regnet vasker den ensomme og rike,

Så alle kan skinne i solen

Og få tilgivelse.

Helhjertet kan vi vandre i regnet

Som nakne vesen, som trær og lyng,

Og gåtefulle barn

Som ser kjærlighet i alt.

R.Larssen-Ill.