TIDEN ER KOMMET – Poesi 2015-9 ’D12 - *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-Ill.

'D12.

MOT DAG

Jeg reiser mot dagen

Og smaker på himmelen.

Hvert sekund reiser jeg

Til et måltid brød,

Og jeg drikker av livets elv.

Jeg tar på meg rene klær

Og legger meg i graset.

Hvert sekund studerer jeg

Livet i landskapet.

Og himmelen er mitt skjold.

Jeg går noen steg i morgendis

Og tar imot soloppgangen.

Musikken i naturen våkner.

Og jeg synger med fuglene.

Jeg danser i lyset.

ILD

Ilden er sloknet. Asken er igjen.

Døden og livet kjemper til det siste.

Tiden har glede og sorg i et nettverk av minner.

Jeg rusler rundt med meg selv

Og venter på morgenlyset.

Før det gnistrer langs veiene tar jeg et morgenbad.

Fiskene henger til tørk, og klærne blafrer,

Mens fuglene kvitrer som aldri før.

Jeg har et hjerte for naturen.

Jeg elsker himmelen som lyser i ild

Når solen stuper i havet.

NONNE

Du er en nonne i tårnet.

Du lever fredelig, for deg selv og Gud,

Og ofrer livet bak vinduer og låste dører.

Her er ditt klokketårn, her er livet du gav

For brød og vann. - Du lyser av ordet du bærer

Som et lite barn gjennom verden.

Du er ingen frafallen nonne, men en elsket sjel

Som ser tiden i perspektiv med de hellige

Som ofret alt for å følge Frelseren.

Du messer og synger og ber, og ofrer tid og penger

For å bli mer kjent med Ordet og de hellige

Som du ønsker å treffe en dag.

Du er en nonne. Ditt rene hjerte hilser oss

På veien til klostergården. Her er ditt åndelige hjem.

Og du har fått fred i sjelen.

Din lengsel er din lykke. Du stråler som våren

Bak fire vegger, og gløder som en helgen

Over de hellige skrifter og lyset.

Du reiste ifra din mor. Og står oppreist i stormen

Over pavens makt og ufeilbarhet. 

Du hører klokkene slår, og er uten svik.

VÅR

Vinteren glir forbi.

Markene grønnes og trærne får lauv.

Bekkene danser i fjellet,

Og snøen renner i strie strømmer.

Landsbyen våkner.

Den stille timen er over.

Fuglene er tilbake, og båtene glir

Over det endeløse havet.

Verden har fått et nytt ansikt.

Frosten bøyer seg ærbødig,

Og landsbyen hvisker navnet.

Det er søndag, og livet våkner i landskapet.

ETTERPÅ

Døden kommer til alle.

Når kulden sprenger fjellet,

Eller sent på høsten, roper en fullmåne:
Tiden er kommet!

Det gløder ennå inni meg,

Og jeg tenker på alle mine kjære.

Når lyset forsvinner, er det ikke lenge igjen.

Da synker kvernsteinen.

Målløse står vi igjen med tomme hender.

Når alt er slutt må vi hjem

Og fyre i peisen, smake litt brød

Og kjenne at vi ennå lever.

Tårene er tørket av, og kvelden kommer

Med nymåne og frisk bris.

Det kan bli uvær til natten,

Men nå er det verste over.

Seremonien var enkel, og minneordene

Ligger i luften. - Vi skal alle dø.

Men en dag er vi ved målet.

Da er håpløsheten blitt til evig liv.

LIVET

Gud bevare din inngang og din utgang.

Nakne kom vi til verden, og nakne reiser vi her ifra.

Som bladene mister sitt feste, mister vi forbindelsen

Til våre søsken. Men Gud er alltid den samme.

Ja, til evig tid.

Amen. Amen.

K.Herredsvela-Ill.