TIDEN ER KOMMET – Poesi 2015-9 ’D12 - *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-Ill.

'D12.

MOT DAG

Jeg reiser mot dagen

Og smaker på himmelen.

Hvert sekund reiser jeg

Til et måltid brød,

Og jeg drikker av livets elv.

Jeg tar på meg rene klær

Og legger meg i graset.

Hvert sekund studerer jeg

Livet i landskapet.

Og himmelen er mitt skjold.

Jeg går noen steg i morgendis

Og tar imot soloppgangen.

Musikken i naturen våkner.

Og jeg synger med fuglene.

Jeg danser i lyset.

ILD

Ilden er sloknet. Asken er igjen.

Døden og livet kjemper til det siste.

Tiden har glede og sorg i et nettverk av minner.

Jeg rusler rundt med meg selv

Og venter på morgenlyset.

Før det gnistrer langs veiene tar jeg et morgenbad.

Fiskene henger til tørk, og klærne blafrer,

Mens fuglene kvitrer som aldri før.

Jeg har et hjerte for naturen.

Jeg elsker himmelen som lyser i ild

Når solen stuper i havet.

NONNE

Du er en nonne i tårnet.

Du lever fredelig, for deg selv og Gud,

Og ofrer livet bak vinduer og låste dører.

Her er ditt klokketårn, her er livet du gav

For brød og vann. - Du lyser av ordet du bærer

Som et lite barn gjennom verden.

Du er ingen frafallen nonne, men en elsket sjel

Som ser tiden i perspektiv med de hellige

Som ofret alt for å følge Frelseren.

Du messer og synger og ber, og ofrer tid og penger

For å bli mer kjent med Ordet og de hellige

Som du ønsker å treffe en dag.

Du er en nonne. Ditt rene hjerte hilser oss

På veien til klostergården. Her er ditt åndelige hjem.

Og du har fått fred i sjelen.

Din lengsel er din lykke. Du stråler som våren

Bak fire vegger, og gløder som en helgen

Over de hellige skrifter og lyset.

Du reiste ifra din mor. Og står oppreist i stormen

Over pavens makt og ufeilbarhet. 

Du hører klokkene slår, og er uten svik.

VÅR

Vinteren glir forbi.

Markene grønnes og trærne får lauv.

Bekkene danser i fjellet,

Og snøen renner i strie strømmer.

Landsbyen våkner.

Den stille timen er over.

Fuglene er tilbake, og båtene glir

Over det endeløse havet.

Verden har fått et nytt ansikt.

Frosten bøyer seg ærbødig,

Og landsbyen hvisker navnet.

Det er søndag, og livet våkner i landskapet.

ETTERPÅ

Døden kommer til alle.

Når kulden sprenger fjellet,

Eller sent på høsten, roper en fullmåne:
Tiden er kommet!

Det gløder ennå inni meg,

Og jeg tenker på alle mine kjære.

Når lyset forsvinner, er det ikke lenge igjen.

Da synker kvernsteinen.

Målløse står vi igjen med tomme hender.

Når alt er slutt må vi hjem

Og fyre i peisen, smake litt brød

Og kjenne at vi ennå lever.

Tårene er tørket av, og kvelden kommer

Med nymåne og frisk bris.

Det kan bli uvær til natten,

Men nå er det verste over.

Seremonien var enkel, og minneordene

Ligger i luften. - Vi skal alle dø.

Men en dag er vi ved målet.

Da er håpløsheten blitt til evig liv.

LIVET

Gud bevare din inngang og din utgang.

Nakne kom vi til verden, og nakne reiser vi her ifra.

Som bladene mister sitt feste, mister vi forbindelsen

Til våre søsken. Men Gud er alltid den samme.

Ja, til evig tid.

Amen. Amen.

K.Herredsvela-Ill.

TIDEN ER KOMMET – Poesi 2015-9 ’D11 - *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-Ill.

'D11.

SAMMEN

To må vi være, sier hendene.

To føtter drar lasset bedre enn en.

To øyner ser lengre.

Med ørene lytter vi.

Og hjerte skal vare livet ut.

Med ordene er vi sammen om alt.

Kroppen taler sitt språk, og lytter

Når vinden hvisker i greinene.

Kroppen er min plattform og venn.

Sammen går vi til verdens ende.

Og hver kroppsdel har sin misjon.

Men den som styrer munnen,

Har språket i sin makt.

Symmetrisk, som trær og fugler,

Legger vi skulderen til ryggsøylen,

Som bærer kroppen i full harmoni.

LIVET

Jeg har drømt om deg hele livet,

Og enda har jeg en tid igjen.

Jeg våkner om nettene

Og fletter håret ditt.

Jeg ser ansiktet ditt blant tusen.

Du er min drøm, en perle, en juvel

Som lyser i mørket

Og følger meg natt og dag

Med et utømmelig blikk.

Du er min venn som lytter,

Mens andre går forbi – og snakker

På steingrunn, der alt visner

I sol og vind.

Du er min evige palme som stiger

Og vinker som en engel

På hvite skyer.

RART

Rart at tiden er gått i fra oss,

At vi er aleine igjen mellom fjellene,

Der skogen suser og elven renner frodig.

Av tusen vårer har vi fått vår del.

Og elvene fører vannet til havet

Som bølger hvitt over holmer og skjær.

Tiden krymper i oss, og blir til en gullplate

Sjelen tar med til de evige beitemarker,

Der blomster aldri dør og barn kan leve trygt.

Rart at tiden er kommet til oss,

Enda vi ikke er skyldfrie, med rent hjerte.

Rart at tiden bor i oss som et timeglass.

Rart å tenke på at livet taler, at ordet lever

Som en varde i morgendis, som et fyrlys

I svarte natten, – gjennom død og grav.

Fra fortvilelse til lengsel og himmelfart,

Kan vi følge historien, og skrive navnet

Til vi våkner igjen en stille morgentime.

Rart at tiden er kommet til oss.

Vi som er jordens rest og skyggen av Adam,

Lever av nåde. Vi lever for å fødes igjen.

Å VÆRE

Det er godt å være til,

Kjenne at alt fungerer.

Likevel er vi nysgjerrige på tiden

Som renner i årene.

Hvor lenge er vi frodige strå,

En oppreist slekt i verden?

En dag sitter vi til bords, og vet

Tiden er kommet nær.

Å være et lite lys på jorden,

Gjør oss synlige for andre

Som reiser - og er velsignet av Gud

Til et nytt liv i Eden.

Foto-Ill.

TIDEN ER KOMMET – Poesi 2015-9 ’D10 - *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-Ill.

'D10.

SPRÅK PÅ VEIEN

Jeg taler mitt språk,

Du taler ditt.

Og begge går på samme veien

Til sentrum.

Vi reiser oss med språket,

Og fosser frem med strømmen

Som holder blodet flytende.

Vi sirkulerer i generasjoner,

Og bryter opp

Når navnet er skrevet.

Vi går over breer og tjern

Til det eldgamle huset,

Som tar imot fattige og rike

Under samme tak.

EVIG VANDRING

Det blir glissent i rekkene.

Mange faller fra på veien.

Hver morgen fryser noen i alpene.

På hospitalet, langt mot nord

Går hvitkledde og venter på nye oppdrag.

De hilser med bind for øynene.

Noen kondolerer, andre går stille forbi

Og venter med blomster -

Til ansiktet svartner i tårer.

Vi er ikke så mange igjen. Telefonen ringer.

Her er stadig noen som bestiller time.

Og de hvitkledde deler ut gratis.

De som har bestemt seg, kommer først i køen.

Og alle vil få en verdig grav.

Tiden er kommet, og lysene slukkes..

(Vi hører skriket. Det er et barn).

URO

Mitt hjerte er urolig for en ny dag.

Før visste jeg ikke av spenning.

Nå går tankene i blinde

Og fører meg til en utstrakt åker.

Jeg blir begeistret, og tilgir alle min uro.

Snart er jeg ved godt mot

Og stiger i gradene.

Jeg søker visdom i ordene, i lyset,

Og bøyer kne.

Mitt hjerte snubler, men reiser seg igjen.

Jeg vasker mine hender,

Og deler ut blomster og perler

Til alle som vil ha.

Jeg er nervøs for tiden som kommer,

Og søker etter tegn fra Gud.

Hjelp meg å ro til lands. Tilgi min synd,

Og favn meg med utstrakte hender.

La meg hvile i deg.

VEIER

Alle veier fører til fjellet.

Alle mine ord roper ditt navn.

Om det er vinter eller vår,

Er du i min nærhet.

Alle mine veier søker din visdom,

Og mitt hjerte drømmer om deg.

Min kropp går til grunne,

Men sjelen skal leve evig

Som et elsket barn.

Min poesi skal åpne dører.

Ordene skal få vinger, og fly

Til fjerne kyster.

Noen skal møte meg der.

UTSIKT

Utsikten fra rommet mitt

Er dekket med bjørketrær og lønn.

Om sommeren skinner solen

Med små striper inn gjennom ruten,

Til en hilsen og takk for sist.

Om vinteren er utsikten dekket til

Med snø og is. Og over alt er skyer

Som reiser sin vei med vinden.

Men innimellom kan jeg se langt

Mellom de nakne stammer.

Jeg har utsikt til verden omkring

Gjennom bøker og blader.

Ordene tyter frem fra vegger og tak

Til jeg sovner mellom linjene,

Mett av lyrikk og stjernelys.

REST

Jeg er en rest av Abrahams hus.

Restskatten får vente.

Jeg klamrer meg til klaviaturet

Og spiller til ryggen knirker.

Jeg tenker på et orkester, men er for gammel nå.

Føttene bærer meg ikke lenger.

Men jeg har rullator, og kommer meg frem

I køen til matbordet.

Det er en rest igjen av oss etter krigen.

Nå ser vi såpebobler i drømmer,

Og glemmer at vi nesten ikke eksisterer

Som et utvalgt folk.

Jeg hører til patriarken som gravde brønnen

Og utvidet landet.

Nå er arbeidsdagen slutt,

Og hver dag har nok med sitt ettermæle.

JEG TROR

Jeg tror ikke på evig istid.

Snøen vil tine, og nytt land vil komme frem i dagen,

Nye åkrer vil bli sådd,

Så alle kan bli mette.

Jeg tror ikke at mørket er evig.

Selv om hjertene kan være grumsete,

Vil lyset stige, og hele jorden skal se

De hellige, og sine egne i tusen ledd.

Jeg tror på en lystid,

Hvor tomheten er blitt til kraft som flytter fjell

Og får jorden til å skjelve.

Jeg tror på ordet, som arv til evig liv.

SPRÅK

Mitt språk er mine gjerninger.

Det finnes store bokstaver i språket

Som seiler med vinden.

Jeg lever i språket, som andre i mykt gras.

Jeg prøver å tyde tiden, og ordene som lekker

Fra en blå himmel med stjerner.

Når sannheten får fotfeste på jorden,

Har vi en base å gå til når stormen hjaler

Og bølgene slår mot land.

Med deg kan jeg kommunisere, som til et barn.

Du har et mykt hjerte, og kjenner språkets vei

Gjennom generasjoner.

Visdommen følger den vise.  Språket er seg selv nok.

Men sannheten lyser av velsignelse, som følger i våre spor.

Vinden taler i fjellet, vinden synger vårt språk.

Så lenge vi lever er vi i slekt med ordene

Som lyser navnet på veien.

Det er vårt privilegium å ta imot kjærlighet fra Gud.

K.Herredsvela-Ill.

TIDEN ER KOMMET – Poesi 2015-9 ’D9 - *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-Ill.

'D9.

LUKK DØREN

Tiden er kommet. Lukk døren igjen.

La kulden være ute.

Jeg fryser i sengen. En gammel venn

Holder hånden og smiler

Og svetter.

Jeg er syk. Og vinden roper mitt navn.

All verden forkynner:

I dag kan jeg flytte med alt jeg har.

Og tjeneren lukker døren,

Uskyldig.

Lukk døren. Lukk døren, min venn.

Tal ikke mer, men siden.

Tiden er kommet. Jeg drar årene inn.

Nå skal frosten få vind i segl

Mot målet.

LIVET

Jeg gir livet mitt til byen

Som har fostret meg,

Og finner huset hvor jeg ble født

Med bilder på veggene.

Det er landskapet som trekker,

Og alle minnene jeg har.

Bildene har ventet siden krigen,

Og nå er veien ferdig.

Det er ikke lenge igjen før alt er slutt.

Jeg lengter til en søndag,

Og leser dine vers om å elske -

Før jeg legger meg på barnerommet.

Med utrekkseng ble jeg voksen mann

Og reiste med livet i rute.

Nå er jeg gammel og vender hjem.

Her er jeg, og bildene roper.

LIVET

Livet blafrer under himmeluret.

Tiden snirkler seg fram.

Regnet drysser som gull i tunet,

Og våren smiler med nyfødte lam.

Vi lever i høyden, og himmelen blenker.

Det finnes en vei for min fot.

Jeg rusler i graset som konge på jorden,

Og nikker til liten og stor.

Det er sant at livet er solfylt og vinker.

Jeg lades av solenergi.

Jeg tier, men taler med Gud i mitt hjerte,

Og flyr til en annen tid.

Når tiden er kommet, får jeg kronen.

Jeg ser frem mot en hellig dag.

Jeg rasler i støvet, men våkner siden

Med utsikt til Davids stad.

DRØM

Jeg drømmer, og hører klokkeklang.

Jeg reiser i Sarons dal,

Og vinker som liljer til kvinner og menn

Som kysser de hellige barn.

Stillheten senker seg i blå melodi.

Jeg er høyt og lavt i terrenget.

Jeg har ingen smerter, og synger fritt

Om kjærligheten og navnet.

Drømmen gir solskinn og jorden får regn.

Jeg åpner mitt vindu mot livet.

Fuglene synger, og himmelen er blå.

Her er lykkeblomster til alle.

Jeg drømmer, og hører klokkeklang,

Og reiser fra alle kjære.

Bak skyggenes dal venter paradis,

Der ingen er blinde og lamme.

FJELL PÅ FJELL

Blått i blått lyser fjellene

Der skyene seiler og vinker.

Menneskene stirrer en morgensol.

Og snart er dagen til ende.

Fjell på fjell med glinsende gull

Over den blå grønne dalen,

Der trette kvinner går ring i ring

Og venter på solnedgangen.

Ønsker de noe, litt kjærlighet,

Så ordnes det til det beste.

De ønsker en venn i månevals,

Og skriver navnet på kisten.

Fjellene våkner med glitter og stas,

Og solen gyller vår panne

Så vakker en morgen, foruten klær.

På jorden danser en kvinne.

BORTE

Menneskene forsvinner.

Friske blader blir jord.

Det lyser langs veien i øyner

Som speider i samme trekk.

Her går jeg med tusen bokstaver,

Og skjules som fioler og nellik

I morgendis.

Jeg trettes av larm fra byen

Og driver omkring som tigger.

Jeg skjelver når hanen galer

Mens folket våkner som stjerner,

Som stuper i det blå

Og blir borte

Når solen klatrer i fjellet

Og bader i blomsterhagen,

I vårens paradis.

K.Herredsvela-Ill.

TIDEN ER KOMMET – Poesi 2015-9 ’D8 - *Sigve Lauvaas

En åpen bok-Ill.

'D8.

ORDENE

Ordene er målet.

De byr meg til bords.

Og jeg tar til meg juveler

Og skybanker av tegn

Til et stort måltid.

Jeg har nærkontakt med ordene,

Som med brød og vann.

Jeg elter og steller deigen

Til en hyggelig aften

Med smak av himmel.

Dette er min kveld.

Og jeg byr meg frem til alle

Med et måltid mat,

Med en jordisk gullklump

Med honningkake.

Målet er det veldige bildet,

Ferdig som skapelsen.

Det lyser i mitt hjerte.

Og ordene er stjerner i vind

Som taler til oss.

Å STIGE UT

Å stige ut av kroppen,

Stige ut med ordene på et fat,

Gjør meg til en tjener.

Jeg har ikke ord for rikdom

Sterkere enn lys,

Sterkere enn tiden som kommer.

Jeg stiger ut i dagen,

Og blir helbredet av solens beger

Som salver meg med hellig olje.

DAGER

De alminnelige dagene

Er helt spesielle for meg.

De fører meg på et høyt plan

Hvor jeg kan se landskap på ørnevinger.

Jeg stiger ut i tidens kretsløp,

Som brenner i mine årer,

Og gjør meg til en levende dagbok

Som vandrer i vinden.

Dagene har retning og mål i perspektiv.

Langt der fremme går jeg

Med tusen ord - som lyser i all sin prakt

Og speiler himmelen for alle.

REGNBUE

Vi står under en regnbue med ordene

Og leser livet for hverandre

I vinning og tap.

Vi lyser ordene, som en kjede av gull,

Og løfter dem høyt

Så vi kan kjenne vekten.

Regnbuen blir stadig bredere,

Og favner alle mennesker på jorden

Som søker det elskede navnet

Som vann og brød fra Sereptas leirkrukke.

Vi leser hverandre på veien,

Og møtes som venner i sol og regn,

Og lytter til musikken i fossen

Som stuper under himmelens regnbueprakt

Som en oase fra evige kilder,

Der ordene har sitt opphav,

Smidd i ild og vann.

  

DET GODE

Det gode taler sitt språk,

Men ondskapen bølger som havet

Og skygger vår panne.

Det gode er lys i en vanskelig tid.

Mørket er rop i natten

Og jammer fra sultne munner.

Gleden har i seg det gode liv

Med kjærlighet og håp for verden.

Ondskapen maner til evig krig,

Men stuper når Kongen kommer.

LÆRT SANNHET

Dette har jeg lært:

At ansikter speiler et hjerte.

Midt i livet kan vi se sannheten

Som et lys fra Gud.

Hele mitt liv har jeg drømt

Å få lære det viktigste.

Ordene kan krympe sammen,

Og livet kan bli til et frø.

Men drømmen er å våkne en dag

Med et evig blikk

Som speiler kjærligheten i navnet

Som forvandler alt i alle.

Når jeg kan tale igjen,

Vil jeg hilse på alle med varme hender

Og et helt hjerte.

Jeg vil lytte etter ordene fra de hellige

Som til en god venn.


Å LEVE

Å leve i en by

Gir rike assosiasjoner

Hva det er å leve i trange kår,

Med små pusterom,

Med avgrensede grønne lunger

Med høye murer,

Så ingen skal ta seg til rette.

Å leve mellom alt som presser på,

I denne oppblåste verden

Med sirkus og krig,

Der mennesker bor og regjerer

Med kalde hender,

Gjør oss til nådeløse tilskuere

Uten evne å gripe inn. 

Vi lever mellom alt,

Og kjenner nyhetene som en vind

Som blåser fra en kanal

Som har monopol på sannheten.

Men livet har mange sider,

Og jeg lar meg ikke skremme,

Selv om det er ille nok

Å høre om ebola og slaveri.

TALE

Ansiktet taler, kroppen taler,

Klær og hår, farge og fakter,

Alt vi gjør taler og forteller hvem vi er.

Hvert uttrykk vi etterlater

Setter dype spor.

Har vi noe viktig å berette,

Er vi troverdige, klarer vi å snakke

Med et åpent sinn?

Er vi vennlige med vår omgang med ordene

Som heiser oss opp hver dag,

Og gir oss status fremfor alt som er skapt?

500 år gammel bok-Ill.

TIDEN ER KOMMET – Poesi 2015-9 ’D7 - *Sigve Lauvaas

Vi strekker våre hender-Ill.

'D7.

VENTER

Jeg venter på deg, venter,

Gråter litt, og venter.

Du kommer snart.

Du kommer kanskje i kveld?

Tankene fylles av tårer.

Jeg føler din nærhet dypere enn før.

Du er en smerte i kroppen, og en lengsel.

Du stryker meg over håret

Og gir meg hånden.

Du ser på meg med kjærlighet.

Som en engel kysser du meg

God natt.

STILLHET

Fuglenes vinger er overalt,

Som trærnes vinger i natten.

Stillheten ligger i berget

Og vugger oss i søvn.

Stillhet er en hemmelig lykke

Som er tilegnet alle barn

I et knippe liljekonvaller,

Blåveis, hvitveis og lyng.

Hør stillheten rusler i tunet.

Den kommer til oss som frø,

Og spirer til grønne blader.

Den smiler og hvisker navnet.

Stillhet er steiner og fjell

Som folder seg ut over alt,

Og ser på oss med åpne øyner,

Som en vårkveld i sol.

  

SKRIVE

Jeg kan ikke skrive mer.

Jeg er syk,

Og ordene er tatt av vinden.

Før var lykken i mitt hjerte.

Nå vet jeg ikke hvor du er.

Jeg drømmer, og holder meg rolig.

Noen små turer iblant

Gjør kroppen myk og glad.

Jeg flyr med vinden,

Som roper navnet til min elskede

Dag og natt.

Utydelig kan jeg ikke være,

Men ordene er borte,

Og høye trær dekker huset.

Jeg ser en nymåne på himmelkartet,

Og kjenner det er min kveld.

Det er tid å gå hjem.

DRØM

Jeg drømmer om et fast holdepunkt i livet,

Et hjerte som gnistrer av renhet

Og spiller søt musikk - før alt er slutt

Mellom oss.

Jeg drømmer om en ensom klang i klaviaturet

Som bæres av den ene – som jeg elsker

Mye høyere enn alle andre strenger

I orkesteret.

Jeg drømmer en vanlig dag, mens vinden venter

Bak fjellene. Jeg er åpen og stille for ordet

Som siler gull i natten med høye seil

Av tusen gylne skip.

ANSVAR

Alle står til ansvar,

Og alle må stå med åpne hender

Og ta imot.

Hver dag tar vi imot

Og skyver ifra.

Hver regndråpe er trøst,

Hver solstråle er en hilsen.

Livet danser i hveteåkeren,

Vi danser i det åpne landskapet

Og takker for alt.

Vi har ansvar for

Hva vi bruker tiden til.

Se, tiden er kommet inn i vårt hus,

Og vi sover, slumrer.

En stille gjerning i kjærlighet,

Er mer verdt enn gull.

La oss koste støv av fortiden,

Og begynne de gode gjerninger

Før det er for sent.

GAVE

Hver dag er en velsignet gave,

Hver stund er en pust av vår.

Livet åpner seg i ordet.

Munnen synger det hjerte er fylt av.

La oss gi tilbake det vi har fått,

La oss bruke våre talenter, og takke

Før arbeidstiden er slutt,

Og vi må gå krokbøyd hjem.

Det er en gave å være frisk, kjenne livet

Som en vennlig brønn, en frukt

Til velsignelse for de mange

Som aldri har hørt om navnet.

Fot-Ill.

TIDEN ER KOMMET – Poesi 2015-9 ’D6 - *Sigve Lauvaas

Foto-Ill.

'D6.

LEV

Lev, helt til fingertuppene.

Spill litt for meg.

Syng om begynnelsen,

Syng om blomster vi møter langs veien.

Bær meg inn til deg.

Lev en vårdag med friske planter i hagen,

Og drøm om de unge år.

Kom, og kjenn morgenluften på terrassen

Med speil av himmel i vannet.

Syng om kronblader og timotei.

Pust i rommet, og gi meg hånden din.

Pust meg hjem.

Gi meg en kveld med ydmyk pleie,

Og skjenk meg litt altervin.

La meg få drikke saften av druer,

Så jeg blir ren igjen.

ARMER

Du favner meg med sterke armer.

Du er min gylne sol,

En krans av blåklokker og konvaller,

Et levende håp.

Jeg har funnet dine øyner, og en løftet panne.

Du kysser hånd og munn,

Og gir meg varme drømmer.

Du synger imot meg som duer og svaner

Og legger deg inntil mitt bryst.

Du er våken som lampen i taket,

Og gir meg enda et kyss.

Huden din smaker som melk og honning.

En rytter er du, min elskede venn.

Kom nær meg, du, med oppreist nakke,

Og bær meg hjem.

KALDT KLIMA

Verden er kald.

Huset er kaldt.

Men barnet skal leve.

Og denne dagen er solen tilbake.

Det er kaldt mellom grensene,

Mellom folk og land.

Og vi går rådville og venter

På nye opplysninger.

Vi går langs veien, og sitter på gjerde –

Som fuglene, og forteller om vinteren i fjor.

Vi lengter hjem til barndommen,

Og ser for oss en myk seng

Og kjærlighet,

Og et bugnende bord.

Men hjertene er harde, og kalde.

Livet er bunnløs kulde.

Alt vi ser og hører er galskap, vold.

Vi klarer ikke leve, uten sprinkelanlegg

I denne syke verden.

FJELL

Aldri har jeg sett fjellet som i dag,

Med himmelen over,

Og blåne bak blåne - i et endeløst hav

Med hvite konvaller.

Og vinden er sval, og jorden er vakker.

Jeg kan bare glede meg over solstrålene,

Som kommer med renhet og varme.

Aldri har noen båret meg så høyt.

Nå er jeg ved tinden, ved fjellets topp.

Og varden skinner i solen, og viser vei

Mot ukjente horisonter.

GRÅTE

Du trenger ikke gråte.

Jeg vil se deg igjen.

Snart kommer våren tilbake.

Livet skal leve,                                                                              

Og livet skal frem.

I natt er en engel til stede.

Jeg går til mitt hus,

Og tar farvel.

Mine søsken må være rede.

Snart kommer timen

Da alle skal hjem.

En engel banker på døren.

Ingen skal gråte bak tepper av lin.

Trøst de minste med ordet.

Oppstandelsen kommer, den siste vin,

Der alle møtes som venner

Og lovepriser Gud,

Som gir oss livet tilbake.

MUSIKK

Alle i mitt hus synger.

Regnet synger, vinden synger.

Og all naturen er naboen min.

Det drypper, pipler, ler i skog og kratt,

Og jeg kan høre vinden komme

Snikende mellom hus og fjell.

                                                                               

Musikken kler vår by,

Den maler i tusen farger, spiller lett

I sommernetter, og glitrer i takt med solen.

Alle i mitt hus har gratisbillett

Til skogens symfoni, og Bach i kirken.

Ja, gi meg denne dagen, så kan jeg synge med

Et ekstranummer, før siste nattevakt.

GULL

Tiden er kommet.

Livet er kledd i gull.

Bladene blafrer i vinden,

Og venner møtes.

Det er godt å leve.

Dalen er grønn og fin.

Himmelen og jorden synger

I et gitter av lys.

Jeg leter etter lykken,

Og finner en skatt i rommet.

Jeg bytter ikke liv for penger,

Men gir alt jeg har.

Lyng over store vidder

Lyser min barndoms sti.

Her vil jeg gå til det siste,

Kranset av harpespill.

PRAKT

Solen viser sin prakt,

Og kaller oss fra fjernt og nær

Til en hyggestund.

Solen går forbi mitt hus,

Og hilser pent.

Den gløtter fram i allslags vær,

Og gir oss hånden sin.

Med prakt og iver kan vi gå

Til dagens verk.

Hjelp meg å hjelpe, gjør meg sterk,

Så jeg kan pløye jorden din

Og høste grøden med liv og lyst

I tusen fold.

 

LysFoto-Ill.