SPRÅKET OG NAVNET – Poesi 2015-10 ’D5 - *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-Ill.

'D5.

FADER VÅR

Fader vår.

Vi kan ikke nevne ditt navn.

Du er alfa og omega,

En evig stjerne.

Du er lys over land,

Et nakent tre

Med naglemerkede hender.

Du er i vår nærhet.

Men, vår stemme er kvalt.

Vi leter etter mening med livet,

Og søker i ditt ord.

Du gav oss et bankende hjerte,

En ånd til å fylle sjelen,

Og lepper til å prise ditt navn.

Men, vi er ikke født på ny.

Vi har ingen å gå til når bølgene bryter.

Vi søker en havn i lyset,

Så vi kan leve.

HØST

Høsten kommer,

Ordene går i oppløsning,

Lauvet formes til jord.

Setningene blir til skrik.

Stormen brøler i fjellet,

Og vi må snu

Før det er for sent.

Solen blender oss

Mellom byger av hagl og snø.

Høsten maler sin kvern

Til alt er stille.

Høsten banker på vår hjertedør,

Som en fugl på vinduet.

Vi må være våkne

Når flyttebilen kommer.

LYS

Natten sine gullstråler

Lyser på huden min.

Taket skygger for lysekronen.

Jeg ligger i sengen og ser ut.

Jeg har nøkkelen til møblene,

Men lyset styrer seg selv.

Natten har mange stemmer.

Verdens larm kommer inn

Gjennom ventilen.

Jeg lytter til klassisk musikk.

Det roer min sjel,

Så jeg kan puste fritt

Og tenke på Gud.

Lyset forbinder jeg med navnet,

Og tiden som ruller inn

Gjennom vegger og tak.

Lys er ord og himmelblomster

Fra en grønn oase.

Ingen kan leve uten dette lyset,

Som gir av seg selv,

Og favner oss,

Som en mor favner sitt barn

I kjærlighet.

ORD

Det er lett å slå ned på ord

Vi ikke forstår.

Vi er så viktige,

Og går med nesen i været.

Vi stryker hverandre opp etter hårene,

Og glemmer å gi varme

Til dem som fryser.

De som tørster og hungrer,

Må ha livets ord i tillegg.

Kjærligheten er størst av alt,

Med et rent hjerte

Og åpne hender.

GÅR

Jeg går gatelangs

Og ser folk i ytterste nød,

Godt påseilt og med hendene i lomma.

De spør ikke etter retning,

Men lever i fortvilelse,

Uten holdepunkt i livet.

De kjenner ingen å snakke med,

Og går i utakt med samfunnet.

Det eneste som holder hjulene i gang

Er et minne om mor og far.

Hadde de vært her nå,

Ville den ynkelige broren overlevd.

MÅNE

Når månen lyser,

Er jeg på et fjernt sted.

Menneskene rundt meg snakker

Om himmellys og veier.

Jeg skjuler meg for lyset,

Og sover til en stor gullmedalje.

Solen kommer inn gjennom vinduet tidlig,

Og pleier livet på jorden

Med fuglesang.

Månen er et evig lys

Fra slekt til slekt.

Det åpner våre tanker til fjellene,

Som strekker seg etter en flammende sol.

Månen gir meg et hastig glimt i speilet.

Med lys kan vi speile hverandre,

Og gi kjærlighet i tusen ledd,

Til klokkene kimer

For siste gang.

M.Skjelbred-Ill.