 |
| M.Skjelbred-Ill. |
'D9.
LIVET
ER KORT
Vi
blir elsket en stund, og glemt.
Vi
trøster hverandre
Og
bærer vår bør med smerte,
Til
ryggen blir sterk igjen.
Vi
kjenner når hjertet brister,
Og
hånden blir gammel og sløv.
Vi
krummer vår rygg til det siste
Og
går gjennom åpen dør.
Vi
hører røsten av navnet,
Og
hilser med alt vi er.
En
ynkelig prest, og en bonde
Ble
venner i kongens klær.
SKJERM
Det
er så moderne i dag
Å
sitte med skjermbrettet,
Og
surfe fra fil til fil.
Vi sitter med skjermen i fanget
Og
studerer kart og kompass,
Og
reiser mil etter mil
Med
blinkende sirener, forbi alt
Som
ikke er viktig.
Vi
lever i et flimmer av lys
Og
ord som flyter på skjermen.
Vi
skummer fløten, tar til oss
Av
jordens frukter, og lever i eventyret,
Som
er i bevegelse.
Bildene
raser forbi som bier
Og
fly fra fjerne kyster.
Vi
er født her, og soper inn fra øst og vest.
Kunstnere
presenterer seg, og bader
I
en veldig ordflom av bilder,
Som
bretter seg ut i vårt indre
Som
brikker i et spill.
Vi
lever med språket, med ansikt
I
speilet til de tusen hjem,
Som
ekko fra tidens bølger
Fra
begynnelsen.
SISTE
REIS
Jeg
pakker meg selv
For
den siste reis.
Jeg
pakker meg selv
For
å hvile.
Om
tiden går fort,
Er
det noe igjen.
Og
tiden er også en kiste.
Tiden
pakker seg selv,
Og
rulles inn
Med
usigelig fart.
Hvert
sekund er en dråpe i havet.
Hvert
frø er en spire til liv.
Et
barn – fosser frem med rikdom.
Og
slekten blir mektig stor,
Før
alle må pakke det lille de har,
Og
krype korset,
Fødes
en ny jord.
DRØM
Bokstavene
går i grus,
Bare
smuler er igjen.
Bøker
blir til åkerjord.
Bønner
og dikt går i flammer.
Mørke
og lys blir til skumring,
Og
søsken mister en bror.
Jeg
vifter med flagg og armer,
Men
ingen ser meg på jord.
Vi
går over lange broer
Og
møtes på klippegrunn.
Her
synger de hvitkledde salmer,
Men
jeg får en høneblund.
GJELD
Vi
står alle i gjeld.
Det
viktigste – er det vi ikke fikk gjort.
Jeg
tenker på tiden som tar oss med
Og
bærer oss til et skjulested.
Men
solen åpner vårt øye.
Er
regnskapet i balanse,
Så
kan vi gå videre uten frykt.
Helst
bør vi ha et fortrinn,
Så
vi kommer langt frem i køen.
Vi
skal plante og så, før høsten kommer.
FLUKT
Det
snør fiendskap over jorden.
Folkemasser
er på flukt,
Og
Norge skal redde verden
Med
brukken rygg.
De
kommer med fly og båt og buss,
De
svømmer. De flukter fra krig
Til
trygghet og mat.
Det
snør hat over jorden.
Det
vrimler av folk fra land og hav.
De
kommer dom fugler
Og
tar seg til rette i flokk.
De
skriker hysterisk.
Og
Norge gir dem alt, så vakkert det er.
Vårt
forråd blir tæret til bunns,
Og
når krybben er tom
Knegger
hestene.
Kulturen
og språket er meislet bort,
Delvis
av våre egne.
De
fremmede tok vårt fedreland.
De
tok alt.
Tilbake
er en sjel og en skjorte.
SNART
Døden
stryker meg over håret.
Barnet
løser reimen, og går sin vei.
Blomstene
i hagen visner.
Og
jeg kommer stadig til kort
Med
rengjøringen.
Snart
er vårens fugler fløyet,
Og
høstens bitre urt forstummer.
Jeg
er innelåst i rommet.
Vinduet
er tv-skjermen.
Omsorgen
er falsk reklame.
Det
jeg trenger, er en smule kjærlighet.
Snart
er alle porter lukket.
Og
jeg er stiv og støl som tømmer.
Som
en olding kan jeg tale.
Åtti
år er ingen alder.
Dagens
larm behersker jorden.
Ingen
hvilested er ledig.
Jeg
må leve til jeg dør.
Lykken,
æren, morgenrøden,
Alt
forstummer hist i graven.
Fremtiden
er vin og brød.
GULL
Solen
ligger med gull i fjellet
Og
tørker sitt ømme kinn.
Vakker
er dagen, som livets gåte.
Den
er som et nyfødt barn,
Og
pakker meg inn.
Jeg
skjelver med gylne blader
Og
blinker av himmelgull.
Jeg
drømmer at solen kommer tilbake,
Og
gir meg sin kjærlighet
I tusen fold.
Mitt
hjerte åpner seg mer og mer,
Som
blomster og lauv.
Jeg
favner hver morgenstund med glede,
Og
høster gull fra skogens trær.
Det
er min lønn. |
| M.Skjelbred-Ill. |
No comments:
Post a Comment