ET LIV MED POESI – 2015/6 – ’D11 *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-Ill.

MORGEN

Jeg er søvndrukken av natt,

Og våkner litt etter litt,

Mens hurtigtoget går og går

Mot endestasjonen.

Månen gjemmer seg,

Og solen stiger i en bue

Og slynger sine stråler ut

Til våre nakne senger.

Barn skriker og venter på stell

Mens tiden tikker.

Og små barn vogger i armene

Til en kjærlig mor.

La alle som lever få en eiendom,

Så de kan dyrke sine frø

Og sette røtter for fremtiden,

Som raser i luften og på veiene.

Jeg drikker vann ved morgengry,

Og kommer til hektene

Etter en dyp søvn

Med lepper av måne og stjerner.

Brødet venter på oss,

Og hendene hviler på overflaten

Før dagens gjerning.

La oss innvie dagen med et smil.

Jeg gleder meg over livet,

Og deler budskapet om fred.

Til alle som tørster i sitt hjerte.

Og ordet vender aldri tomt tilbake.

BEGJÆR

Jeg begjærer visdom,

Og flyter som en vannlilje

I gleden over livet.

Jeg hviler i åkeren,

I skyggen av en mektig sol,

Og drikker vann fra dype brønner.

Jeg innvier øyet til å se menneskene,

Og åpner mitt hjerte for navnet

Som taler i det stille.

Jeg jager i det grenseløse landet,

Og tørster etter vårens skrud

Med tusen øyner som stråler.

Jeg begjærer det utømmelige havet

Og de høye fjell, -

At de må åpne seg

Så jeg kan få et glimt av rikdommen

Før jeg dør.

  

NAKEN

I begynnelsen var jeg naken

Og pustet poesi

Fra dypet i landskapet.

Og min sjel var åpen for visdom.

Jeg pustet luft fra skyene

Som seilte over jorden,

Og var som en konge i verden

Med ord og smil.

Jeg glitret som en stjerne,

Og hørte musikk av engler i rommet,

Og våknet i lengsel av sangen

Som vekket min sjel.

VÅR

Sangen i greinene

Er grunntonen i skogen

Før knoppene springer,

Og det er vår.

Bladene begynner forsiktig

Å reise sin fane.

De spretter i solvarmen

Og drikker regndråper som hellig vann.

Jeg venter på våren,

Og favner varmen og lyset

Som titter frem bak åsen

Og ruller over landskapet med kraft

Fra en annen verden.

Snart lyser alt levende

Av iboende krefter fra dypet,

Og glitrer og synger i tusen farger,

Som paradis på jord.

DE GAMLE

De gamle forlater oss,

Og vi må gå veien alene.

Vi har ordene med,

Og leppene er fulle av ord

Til rette tid.

  

Hele hjertet er fylt av bølger

Av ord, og lys fra fjellet

Som stråler i ensom majestet

I solvarmen.

De gamle lærte oss å gå,

Og vi fikk hjelp til å smake melken

Som gir næring til hele kroppen,

Så vi kan leve.

Nå er i vinden,

Og flyr fra grein til grein

Og leter etter evige lysstråler,

Så vi slipper å dø.

UNDERET

Vi strekker oss

For å bli så store som vi er,

Og viser oss frem

Fra alle sider.

Vi fyller vår kropp med glede,

Og lys som varer,

Så ondskapen ikke skal få plass.

For vi vil være rene

Og bære frukt

Som en takk for underet.

Vår sjel synger fra morgen til kveld

Og løfter oss opp or støvet.

Trærne klapper i sine hender

Og vinden plystrer rundt huset.

Underet puster kraft til liv

Og favner oss,

Som det hellige barnet,

Mens strenger av gull spiller 
I våre hjerter.

M.Skjelbred-Ill.