 |
| M.Skjelbred-Ill. |
D2.
SEG
SELV
Jeg
har grodd inn i meg selv,
Og
kjenner ikke romer eller greker.
Jeg
er glad som kan vandre fritt,
Så
lenge kroppen fungerer
Og
tidens olje holder meg våken.
Jeg
kan se malstrømmen,
Og
berører min elskede med ømhet,
Som
var det mitt siste måltid.
MEG
Dette
er min verden,
Dette
er mitt hus.
Jeg
er bare en bagatell
I
det store spillet.
Jeg
er en brikke,
En
tallerken på bordet.
Og
maten smaker
Fortreffelig.
Jeg
rusler i hagen
Og
ser sneglehus.
De
er altfor små til en måne
Og
min fattige kropp.
Min
verden er ordene,
Som
løper av med meg
Som
en hingst i fart
På
stien over fjellet.
TÅLMODIG
Jeg
er tålmodig,
Og
ønsker å leve uten trøst.
Jeg
har del i fjellet,
Og
bor ved en kirkegård.
Tålmodig
søker jeg sommeren,
Med
tusen blomster
Og
modne bær.
Og
tålmodig finner jeg høsten i flammer
Med
modne aks
Og
epler i tusental.
Jeg
ser fugletrekket,
Og
betror meg til måne og sol
Og
en fattig enke.
Jeg
lever spartansk, og holder tungen ren.
Men
får sagt det jeg vil,
Selv
om slutten kan bli langvarig.
HØYT
Jeg
sier det høyt,
Selv
om ingen hører.
For
meg er sommeren et eventyr
Og
vinteren en byrde.
Mange
sleper på sykdom
Og
andre må si forvell,
Og
føyer seg i rekken av krosser
På
kirkegården.
Jeg
larmer ikke,
Men
sier det med bokstaver
Når
husfasaden må vaskes
Og
gaten feies til jul.
ANKLAGE
Mangen
anklager,
Men
jeg anklager ingen.
Jeg
holder meg til en stol,
Og
besøker sykehjemmet
Med
nelliker, iblant.
Mangen
anklager helsevesenet,
Og
vet knapt hva det er
Som
rører seg bak kulissene
Når
folk skal bestemme
Om
løst og fast.
Den
som anklager har vel et budskap?
Men
jeg føler meg uten skyld,
Og
taler med naboen
Som
en jeg møter for første gang,
Og
hilser med navnet.
FLYTTE
Flytte
til sine egne,
Tåle
flyttelasset på skuldrene,
Høre
lyden av vennlighet
I
det nye landet,
Reise
seg for barnet,
Som
for en konge.
Flytte
når hukommelsen svikter,
Og
oppleve vennlighet,
Kjenne
seg hjemme,
Som
en som hører til.
Uten
for store ord,
Smelter
kjærligheten
Mennesker
med flyttelass
Over
alle grenser.
ROLIG
Rolig,
rolig.
Nå
er det nok.
Nå
kan vi gå rolig, uforpliktet,
Og
kjenne vennskap,
Være
sammen til regnet kommer,
Til
verden opphører
Og
skinnegangen smelter.
Nå
er det rolig i byen.
Det
er nok å henge fingrene i.
Blokker
skal bygges
Midt
i åkeren,
Så
de fremmede kan flytte inn.
Men,
hvor kan vi kjøpe brød
Når
matjorden forsvinner,
Og
ingen hører skriket?
LYKKEN
Lykken
finnes mellom to papegøyer
I
mobiltelefon, der ordene
Kommer
stakkato
På
et fremmed språk,
Og
ingen kan se den andre
I
samme bussen,
Før
alle har gått av
Og
den ene sitter igjen
Med
et papegøyesmil til avskjed,
For
det er vanskelig å tie.
ÅKER
Åkrene
vokser
Som
tåkehav, tåkehav,
Og
alle får noe å spise.
Skipene
trekkes på land,
For
fiskene er borte.
Folk
har fredet jorden,
Så
der er ikke mer å dyrke.
Hva
gjør vi så,
Og
hvem skal vokte vår grav
Når
ingen er igjen,
Og
åkrene er bygget ned
Til
ingen nytte.
SER
Vi
ser tilstrekkelig
Til
å oppdage grensekontrollen
Og
feriehyttene,
Alpinanlegget
og sykehuset
Med
rekordoverskridelser,
Flyktningmottaket
Og
regjerningsbygget.
Det
er penger nok i omløp,
Til
noen sier stopp
Og
forvaltningen tar overhånd
Med
unnskyldning
Og
skattesmell for de svakeste,
Som
knapt kan gå.
Men
mange kommer ikke med
I
fødselsstatistikken,
Og
må ta til takke
Uten
nummer.
Vi
ser frafallet iblant de unge
Som
jakter på karriere.
De
har et annet syn på livet,
Og
verdsetter fosteret
Som
folk verdsetter en bil.
Den
selges bare
Når
den er komplett utviklet.
|
| M.Skjelbred-Ill. |
No comments:
Post a Comment