KJÆRLIGHETEN LØFTER ALT poesi 2015-5 'D9 *SIGVE LAUVAAS

M.Skjelbred-Ill.

D9.

ELV

Jeg hører drønn fra elven,

Fiolin fra skogen,

Blafring fra tette gardiner.

Vinduet er åpent,

Og glassbitene er strødd

Mellom steiner og lyng.

Jeg passer elven,

At den ikke skal strekke seg

Over grensene.

Men ingen mennesker kan styre

Naturkreftene i dag.

Elven får bare reise.

Havet har plass til alle,

Og hver dråpe er en del av havet.

KJÆRLIGHET

Før lyset kom,

Levde alle i mørket.

Før ordet, var ingen stemmer,

Bare sukk fra skyene og havet.

Årtusen med lys

Har gitt oss nye øyner,

Så vi ser i speilet

At vi går mot et stort nederlag.

Uten kjærlighet

Kan ikke verden reddes,

Uten ånd, kan ikke visdommen

Nå inn til våre kalde hjerter.

Lyset bor i kjærligheten,

Som livet i ordet.

De som lytter, hører tidens larm.

Men himmelen er over alle.

Det gjelder å holde seg fast

Til klippeveggen -

Når stormen suser

Og bølgene slår.

FRIHET

Det gjelder å stå oppreist

For friheten.

Den som vil begrave friheten,

Står på hodet.

Solen tvinger oss til å følge soluret.

Livet går bare en vei,

Med mange hvilepauser.

Vi svinger oss frem med bilder,

Og ord, om nødvendig.

Alle vil være på nett.

Vi står oppreist og forvokst,

Mellom høye trær,

Og troner som gullkandidater

Til hopp i OL.

  

BARN

Du som tror på livet,

Tro på de små barn,

Tro på en mening for dem som skriker,

Tro at det finnes håp

Og et dekket bord for de som hungrer.

Du som er far og mor,

Og som sprenger grenser i verden.

Du som lar tankene seire,

Og søker forsoning i dype brønner,

Og leter etter svar på livets gåte

I det lille barnet.

Du er også et frø i vinden,

Men en dyrebar skatt for Gud,

Opphøyet til å føre slekten videre

Som profetene i gammel tid.

SE

Se på lyset,

Bevegelsen oppover

Og nedover.

Se med et dyktig blikk,

Film naturens underverk.

Se på menneskene,

Ærfuglene, gjessene

Som vandrer over syv hav.

Se de nære ting, -

Og kjenne seg hjemme.

Se mellomrommet

Mellom brødrene Bø

Og Bjørndalen. -

Et stort luftspenn i måne

Med tusen stjerner, og Gud.

  

JEG ER

Jeg er over og under,

Og midt i.

Jeg er meg selv,

Tilformet, dreid og smidd

Med ord og farger.

Det som er festet til meg nå,

Tilhører meg.

Sånn er verden, sånn er livet,

Gjennom mine øyne.

Jeg er sårbar,

Men har en underlig evne

Å ta til meg inntrykk.

Jeg er hender og føtter,

Og har egne meninger.

Jeg lever på kanten

Fra dag til dag

Og håper på det beste.

PARK

Parken er ustelt,

Håret fyker, og fuglene tier.

De gamle er gått til ro,

Med sovetabletter.

Hendene henger

Som greiner til en hengebjørk,

Som modne epler

I hagen.

Parken møter skiftene tider

Og biter seg fast,

Som mose og lyng.

Her kan alt vokse.

Parken er overlatt til seg selv.

M.Skjelbred-Ill.