ET LIV MED POESI – 2015/6 – ’D7 *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-Ill.

D7.

NATT

Ligger du våken om natten

Og hører vinden rusle i tunet,

Er du ikke aleine.

Hører du regnet i bladene

Klappe på vinduet,

Kan du drømme om høsten

I månelys.

Stillheten kommer inn fra hagen

Og pleier ditt hjerte,

Og oljer ditt ansikt med balsam

Til en ny vår.

Ligger du våken i regnet,

Vet du at jorden åpner sin favn

Og drikker seg utørst.

Røttene strekker seg med tiden

Og fyller sine kar

Til en frodig vekst i stammen,

Som kler sine greiner

Med jublende lauv i morgenlys.

Kanskje tenker du på

En stigende sol

Og et landskap i forvandling

Rett utenfor døren din?

Livet gjennomsyrer alt,

Og senker sin fred til alle som sover

Med et rent hjerte.

  

ÅKER

Landskapet lyser ved daggry,

Og folk våkner på prærien

Til gull i åkeren.

Treskeren går fra tidlig til sent

Og fyller sine kar,

Så landsbyen kan takke

Og spise seg mette.

Hvert korn er en messe om livet

Som aldri vender tomt tilbake,

Så lenge det finnes vann

Og levende lys.

HJORT

En hjort hopper over veien

Og blir borte i skogen.

Var det noen som så

De fjærlette bambus skoene

Som løftet dyret over gjerdet

Til en gullbrun åker?

Hjorten triumferer i landskapet

Og har sine skjulesteder,

Der den kan lade batteriene

Før neste tur i det blå.

En hjort ble skremt av toget

Og forvillet seg i ødemarken

Mellom Dovre og Lom,

Der hjorten i dag går med kalv

Og beiter ved morgengry.

  

JEG GÅR

Jeg går ikke av veien

For en kaktus.

Jeg skjelver ikke

For en hund.

Jeg venner meg til å leve

I denne verden.

Jeg går med et hellig håp

Fra dag til dag,

Og lytter etter fottrinn

I det blå.

JEG HILSER

Jeg hilser livet.

Du skylder meg ingen ting.

Jeg ser deg i øynene,

Og tror at du er glad i meg.

Jeg hilser deg i skumringen,

Og vet at du er en gåte.

Du løfter mine kalde hender

Så jeg når opp til deg.

Jeg hilser ærbødig, og ser

Du er en barmhjertig bror.

Jeg vet ikke hvor jeg skal flykte.

Du trøster, og dekker gledens bord.

Jeg hilser, og takker for livet.

Hvert sekund er en uforskyldt gave

Du favner, og dekker mine sår,

Og fyller mitt hjerte med honning.

ORD

Jeg gror inn i ordene

Og skaper lys.

Jeg avviser ingen,

Men løfter alle

Mot et høyere mål.

Jeg gror inn i verden,

Og søker stjernene.

Jeg har frihetens anker

Og himmelens lys

I ordet som lever.

TID

Etter solgry kommer dag

Med hvite stråler

Som får bærbuskene til å våkne.

De nærer seg i jordens skjød

Og hviler i vinterdvale.

Nå er dagen kommet,

Og tidens varme - stråler i bølger

Gjennom hagegjerde

Og inn i gartnerens sjel -

Som klipper treet.

Tiden passerer ubemerket

Og tar med seg filmen som ruller

Over åker og eng, over alt,

Mens de fleste sover, -

Og sleper jorden med seg.

Tiden hviler aldeles ikke,

Selv om vi har den store hvilen

Om natten.

Tiden holder stø kurs mot dag,

Og legger alt til rette

For en livlig scene i solvarmen.

Ordløse går vi

Fra stasjon til stasjon,

Og ser om toget er i rute.

Vi har tiden imellom oss

Og fyller dagene med hender

Og tomt snakk.

Ventetiden er ofte vanskelig,

Og vi klemmer hverandre

Og elsker forgjeves,

For universet er bedøvet i kulde

Som streifer oss

Før siste stopp.

 

M.Skjelbred-Ill.