ET LIV MED POESI – 2015/6 – 'D5 *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-Ill.

D5.

GRØNNE DIKT

En grønn morgen ved havet

I solvarm sønnavind.

Jeg sitter ved båten og nikker

Til bølgene.

En minkunge leker i fjæra

Og leter etter noe godt.

Jeg går i det grønne graset

Og samler nye krefter

I bøtter og spann.

Jeg går over åker og lengter

Til en morgenfrisk hage

Med modne bær.

Og vinden preker i fjellet

Til en trofast venn.

NY DAG

Ingenting er som før,

Etter snødrev og vinterstorm.

Landskapet ligger

Med brukket rygg

Og venter på en ny dag.

Fjorden har strekt sine bølger

Og ligger blank og fin.

Et solgløtt forandrer verden,

Som nå er blitt ung og ny.

I natt blåste taket av kirka.

I dag hører vi fuglesang.

De kommer tilbake med ringen

Og forteller hvem de er.

Jeg ser mot bjørkeskogen

Og aner en tidlig vår.

Snart bjeller sauer i lia,

Og snøen smelter

I bølger av sommervind

Og sommerbær.

STEMME

Jeg er uten stemme,

En gjest i morgenvind.

Jeg er redd for lyset

Og holder meg helst inne,

Bak stengte dører.

Dette er mitt rom

En stakket stund,

Mens jeg kjemper for livet

Og prøver alt

For å være meg selv.

Jeg er uten stemme

Og vokter mine får,

Som lett forviller seg

Over grensen

Til det lovede land.

Jeg får ikke sove

Når natten komme inn

Og klager i vegger og tak.

Men jeg lever,

I lyset av nåden.

TREET

Fra jeg plantet treet

Har bladene komt.

Jeg lever med alt i hagen,

Som med en kone.

Begge trenger stell, og må klippes

For at frukten skal bli søt og god.

Greinene strekker seg ut,

Og nye skudd får blomstre fritt.

Jeg beundrer alt som skjer i hagen.

Frukten kommer sakte,

Men utvikler seg til en moden juvel,

Høyere aktet enn gull.

  

Treet forteller sin rikdom,

Med dype røtter og krone.

Alle som har et tre i hagen

Vil forstå dette språket

Som forteller om skiftende årstider,

Og kjærligheten

Mellom foreldre og barn.

HØST

Igjen er det høst

Blant lauvtunge trær,

Og vinden jager i skogen.

Den stuper i fjell

Og bøyer av.

Vinden følger i gamle spor

Og biter sine tenner i huden.

Og tuntreet knekker,

Som aldri før,

Og luter ryggen

Mot stormen.

Men solen stråler

Med rytme og takt

Og hilser med bankende hjerte.

Tidevannet går opp og ned.

Og høsten kommer om natten

Som en mørk skygge.

PENDEL

Pendelen svinger

Fra ide til virkelighet,

Fra ord til en foss av latter -

Som sprenger alle grenser.

Jeg konsentrerer meg om tid,

Og ender opp i skapelsen

Som flommer tilbake

Som bølger i det blå.

Hastigheten bærer oss

På randen av mangfoldighet

Med åpne sanser

Til en tidløs rikdom.

OVERGIVELSE

Jeg overgir meg selv

Til den tidløse stunden

Som tar meg med

Som en konsentrert olje,

Fylt til randen

Med smaksprøve til alle.

Jeg overgir tankene

Til den store hop

Som leter etter honning

I skjulte hvelv og gruveganger,

Som blir åpenbart

I tidens fylde som en rikdom

Fra gamle dager.

Jeg overgir meg selv

Til det pulserende livet

Utenfor stueveggen,

Der blodet sirkulerer langs skinnegangene

Og flyr som skygger i natten,

Til alle kan puste ut

Ved stillhetens hav.

ORDENE

Jeg synger ordene

Som andre deler ut blomster,

Og løfter navn

Som er dypere enn Jakobs brønn.

Jeg sår frø på viddene

Og høster i stillhet,

Der ingen ansikt pløyer

Og ingen hjerter slår.

Jeg synger ordene

For å komme dypere,

For å kjenne smaken

Av en grensesprengende sommer.

Ordene fører meg fra fjellet,

Over store vidder,

Der jeg løfter navnene -

I lyset av en mektig stjerne.

M.Skjelbred-Ill.