EN DYPERE MENING – Poesi 2015/4 – D10’ Sigve Lauvaas

Monet-Ill.

D10.

DU SKAL

Du skal ikke slå i hjel,

Eller ringeakte farshuset.

Du skal ikke lukke døren

For din bror,

Eller være offer for synden

Som skriker

Fra alle sandbredder.

Du skal tørke tårer,

Og gi smil i hverdagen

Til alle du møter,

Og ha øye og øre

For den verden vi lever i,

Så ikke muren raser

Og jorden fortæres

Av hunger.

DAGER KOMMER

Vi må være våkne

For dager som kommer,

Og samle aks

Mens det ennå er tid.

Perledykkerne må få frie hender

Til å sanke i lader

Før stormen setter inn,

Og bare vrakgods er igjen

Langs elvebredden.

De flate havstrender

Viser frem skatter av gull,

Mens mennesker dør

Uten ansikt å ta imot

En ny dag.

  

GJERNINGER

Skapelsen er i virksomhet

Og favner alle

Med fremstrakte hender.

Lysets barn favner sine søsken

Og verger landet,

Så våren kan spire og gro.

De fattige legger seg trette.

De rike får ikke sove

For alle sine bekymringer.

Men skaperen velsigner

Den tålmodige,

Og løfter den fremmede over muren.

Den glade får en ny glede

Når veien blir åpnet,

Og sørgetiden er båret vekk.

Våre gjerninger redder verden

Så vi slipper å gå i blinde, -

For vi har lyset til veiviser og bror.

TRÆR

Jeg beundrer trær

Som henger på himmelbuen,

Og trær i skogen

Som løfter sin egen kropp

Mot blå horisonter.

Jeg beundrer armer som løftes

Og hender som klapper

Til musikk av engler i rommet

Som vil frigjøre oss

Den siste dag.

Jeg beundrer dråpene i luften

Som danser på greinene

Og lyser på lyktestolpen i gull

For å åpne våre øyner

For havet som bølger

Mot en evig vår.

NÅDE

Den store nåden

Som gav oss livet,

Som skapte fjellet

Og himmelrommet,

Er blitt vår bror.

Og den hellige bror

Åpner dagen med sang

I fuglefjellet -

På øyene i havet

Langs kysten,

Langt mot nord.

Det skapte bærer i seg lyset

Som favner dagen,

Og vokser ivrig

Mot en uskrevet tavle

Med navn -

Som kommer i nåde

Til kongens bord.

HJERTE

Hvert hjerteslag fornyes,

Selv om vi lever

Med avmålt tid.

Et hjerte er en kraftstasjon

Med to kammer

For kjærlighet.

Summen av alle hjerter, er livet

Som arter seg på jord

Som et konglomerat,

Til glede og avsky

For våre søsken

I tempelgården.

Liv fortæres, forkortes i sykdom,

Eller forlenges som en strikk

Når lyset slipper til

Og velsigner barnet

Med et nytt hjerte for ømhet og håp.

 

Monet-Ill.