EN DYPERE MENING – Poesi 2015/4 – D12’ Sigve Lauvaas

Sol ved midnatt-Ill.

D12.

NATT

Det er natt.

Mine øyner er revet ut.

Jeg står urørlig

Og luter mot jorden.

Jeg aner tegn om løfter,

Men kan ikke se.

Jeg er glemt i mylderet

Av store elefanter.

Jeg er støvet ned,

Er uten glans i verden.
Jeg dekker mitt ansikt

Med sekk og aske.

Jeg står med tynne bein

På mager jord.

Gullet er lagt i grus,

Og ingen trøster sjelen.

Urørlig står vi her

Til lyset kommer igjen,

Og himmelen åpner seg

Og tar imot våre hender.

ØRKEN

Enda en gang

Måtte jeg ut i ørkenen

For å lære.

Her så jeg en rød sol,

Og blomster i gul sand.

I stillheten fant jeg ro

Og kunne tenke på Gud

Med klare øyner

Og et rent hjerte.

  

KILDEN

Min kilde er ordene

Som kommer med lyset.

De gir meg hvile,

Og sjelen blir vekket

Til å se bak stengte dører.

Kilden flommer over

Av friskt vann,

Og jeg kan leske mine lepper,

Og synge av fryd

At dagen er god.

Og himmelen gir rikelig grøde.

LYSET KOMMER

Lyset kommer inn,

Skyene revner

Og gjemmer seg bak fjellet.

Jeg bor i treets haller,

Og nyter utsikten til havnen,

Der mine landsmenn reiste ut.

Lyset vinker på meg,

Og jeg svarer med min sang,

Enda jeg ikke er hellig

Og kan tale.

FØDSEL

Jeg er ingen madonna

Eller en hvit rose.

Jeg har ingen barndom som gløder,

Men en utvalgt sjel.

Jeg er en blomst, et bilde

Med oppseiling langs kysten,

Så alle kan se mitt ansikt

Og høre min stemme.

Jeg er ingen lykkefugl,

Men en smertens sønn –

Som har gått gjennom ild og vann

Til en glødens rose

I bestemorhagen,

Der eplene alltid er modne,

Og livet et eventyr.

LØFTE

Jeg kan ikke løfte alt.

Jeg faller en dag,

Men knoklene skal lyse

Som gull

I kisten, i jorden -

Som svømmes over av løfter

Om en dypere mening.

Mine hender, føtter, -

Alt skal fortæres

Og forvandles til en ring

Av evig glede.

Og pannen skal lyse som solen,

Og ingen skal sulte.

En skjønn krone på himmelen

Skal gi oss del i alt,

Og ingen skal blende oss

For det usynlige

I fredens rike.

HER

Her på jorden

Skaper vi oss rom i evigheten,

Og gir pant for livet.

Og skuldrene må bære alt

På veien til toppen,

Hvor tinget skal holdes.

Alle må være femme

Med lysets krone,

Og ingen må vekke anstøt.

Hver har seg selv å takke.

Og alle takker den ene

Som har skapt alt.

Sol i hav-Ill.