KJÆRLIGHETEN LØFTER ALT poesi 2015-5 'D4 *SIGVE LAUVAAS

M.Skjelbred-Ill.

D4.

ORD

Leppene har mange ord.

Men jeg har ikke innsikt

I åpenbaringen,

Og mener jeg kommer til kort

I medisin og fysikk,

Selv om jeg elsker kroppen

Og liker å navigere

Mellom korte avstander,

Der trikkeskinnene

Munner ut i Oslo S.

Jeg er ikke Oslo fans,

Og har ingen tro på kongen

Som regent for land og folk,

Men skriver korte dikt

For å bli lest av ansikter

Som ønsker å fly med Nansen

Og Gorbatsjov på panseret -

For en fredeligere verden,

Uten munnbind.

Sammen går vi fra begynnelsen

Og tolker skriften, -

Som er et mareritt for mange,

Til visdommen sitter fast

Som en del av kroppen.

Vi har pant på hjerte og sjel 

Til siste åndedrag,

Selv om noen har innsigelser

Og vil avvikle slekten
som et privilegium.

SPRÅK

Språket har mange hulrom

Og høyder.

Figurene sitter løst,

Så vi må klippe og lime

Til teksten får en form som ter seg

På kakefatet, på utstillingsrampen

Mellom biler og pene damer

I verdensklasse.

Alle vil være best, og noen må feile

For at andre skal få gull.

Sånn er det bare.

Språket er nådeløst, men herlig

For den som har løst koden

Og kan navigere

Mellom ulike tonearter

Og høydedrag.

TAKK

Takk for i aften, sa Juster.

Jeg er snill, sa Åge Samuelsen.

Jeg bare tar av det jeg får.

Sånn er det for alle.

Det er stygt å stjele.

Vi må takke for hver minste krone,

For hus og hjem, båt og bil,

Men mest av alt for livet,

Og for hver dag som kommer

Og går og går - som en mølle,

Til siste pust.

Takk hører til, - og det å elske.

For den som ikke elsker

Har ikke noe å takke for,

Mener jeg. Men jeg er ingen teolog,

Og ser mest på landskapet

Som en park

For menneskeheten

Som holder hjulene i sving,

Med gleder og sorger

I rødt, hvitt og blått,

Som er ynglingsfargen

I de tusen hjem.

Takk for kjærligheten, for lyset

Som gav meg gnisten

Til å overleve,

Takk for ordet.

LYS

Det må bli lys,

Eller ingenting.

Jorden blir en stor grav,

En svart planet

Hvor krigen er visket bort

Og all redsel.

Havet er blitt en søkkemyr

Og pesten ligger

Som damp

Over vannspeilet,

Som nå oser av død

Fra utbrente vulkaner.

Lyset må tilbake

Som en reddende engel.

Livet må forvandles,

Så sjeler kan dekke bord

På andre siden -

Til en ny begynnelse.

FYLL

Fyll meg ikke med slekters gang,

Men med barn som lever

Og synger i gatene,

Der bilene er forbudt

Og epletrær danser i vinden.

Fyll meg med lys,

Og skap i meg en sterk ånd,

Så jeg ikke rives i hjel av mørket,

Men kan gå åpent frem

Med kjærlighetens budskap.

Fyll meg med håp og tro for morgendagen,

Som dekker himmelen med mørke skyer

Og messer i svik og trøbbel, -

Så jeg kan gå trygt i byen,

Og si hva jeg mener, uten kamp

Fra ulvene som streifer.

VENN

Jeg legger ikke skjul på

At jeg er en disippel

Og en god venn av avdøde,

Som lever i beste velgående

I mitt liv, og mange andre sitt liv.

Det gjelder å ha fokus

Og tenke klart.

Jeg nøler ikke når jeg må svare.

Den dagen jeg har sagt mitt,

Er tiden en annen,

Eller helt klippet av –

Så jeg ikke har mer å si.

Venner blir nok engstelige,

Og treffer meg sjelden.

For det er frykt i sjeler

Som er litt på avstand

Og ikke kjenner lyset fra innsiden,

Der disiplene møtes

For å skrive signaturen Jeg er.

BIT FOR BIT

De tar landet bit for bit

Og legger asfalt -

Som avler mer asfalt,

Og bygger blokker og hus

Der åkeren var

Og bonden plantet og høstet.

De graver tiden

Frem og tilbake. Frem

Med teknologi og makt,

Og tilbake med åkerlapper,

Som var til for å gi liv

Til befolkningen, -

Som nå må importere

Fra de fattige,

Så de rike kan bli enda rikere.

SPRÅK

Det finnes språk

Jeg ikke fatter dybden i.

Men på hjemmebane

Kan jeg svare for meg,

Som Bjørn Kjos i retten,

Når stormene raser -

Og ikke alle forstår hva som skjer

Mellom himmel og jord,

Eller i luftfarten generelt,

Der pilotene spiller en viktig rolle,

Som far og mor

Ved en stor fødsel.

De skal helst være supre tolker

For språk fra virkeligheten,

Og ikke gå av veien

For smil og pludring i rommet,

Men holde seg til kjærlighetens bud:

Om å elske barnet

Som det høyeste på jord.

BRØNN

Jeg vil grave en brønn

Som er dyp nok,

Så jeg kan ha vann i overflod.

Jeg vil at dette vannet skal gå i arv,

Så mine etterkommere

Også kan drikke seg utørste.

Og kanskje kan brønnen gi liv

Til hele nabolaget, så flere kan bygge

Brønner som gir og gir,

Uten vederlag, uten penger.

Vannet skal være en velsignelse

For land og folk,

Så vi kan leve videre uten frykt,

Og kjenne at vi hører til

Den store familien.

M.Skjelbred-Ill.