EN DYPERE MENING – Poesi 2015/4 – D1’ Sigve Lauvaas

Træna-Ill.

D1.

BLOMSTER

Når jeg betrakter blomstene

I lys av skapelsen,

Ser jeg et sidestykke av mitt liv,

Mitt eget åndedrett

Blomstene kjenner ikke til flo og fjære,

Men stiger i skjønnhet

Til det fullkomne,

Før glansen daler -

Og blomsten igjen blir til jord.

Blomsten gir oss en dypere mening

Når vi kan sammenligne.

Bare reis litt fra blomst til blomst

Med øynene,

Og du vil se en vidunderlig verden.

Men verken rose, nellik eller iris

Har rett på evig liv.

Likevel kan ingen mennesker

Måle seg med en av dem.

ELSKE

To elskede favner hverandre

I et desperat forsøk

På å smelte sammen.

Og i lykkelige omstendigheter

Kler de av seg fangedrakten

For å være som en blomst.

  

LEVE

Vi lever sammen,

Påvirker hverandre

Og påvirkes,

Men uansett er vi oss selv.

Vårt ansiktsuttrykk

Forandres nok litt med årene,

Men grunnstoffet er det samme.

Innenfor skallet

Er vi likevel ensomme og alene.

Og alle opplever lyst og nød.

Følelser, innsikt og fantasier

Er privat.

Vi kan samler ikke opplevelser,

Men kunnskaper.

Hvert eneste menneske er en hel verden.

Jorden er befolket av øy-universer,

Og på veiene treffer vi hverandre.

Det er et privilegium å få leve.

Å SE

Å se seg selv

Som andre ser oss,

Er en stor nådegave.

Selv om alle er forkjellige,

Kan vi kjenne hverandre på stemmen

Og kroppsspråket.

Hver for oss er vi et geni,

Som stammer frem vår identitet

Med navnet som instrument.

Vi ser, og har evne til innlevelse.

Skuffelser og gleder vandrer med oss.

Igjen er en naken sjel.

  

FORVANDLING

Hvordan skal vi forstå

Eller oppleve Beethoven

Uten å bli født på ny?

Hvordan kan en få klarhet i landskapet

Til våre egne søsken

Uten briller.

Om vi har vilje eller makt

Til å vandre i det indre rommet,

Kan det føre sjelen på avveie.

Heller ikke den reneste poesi

Kan flytte fjell.

I kunstens verden er motivet

Bare en drivkraft for å skape.

Det virkelige innholdet

Ligger i kunstnerens hjerte.

Ingen kan uopphørlig forandre verden,

Uten den som har skapt den.

Slik er det også i kunstens rike.

Her er det artisten som rår.

Klær skaper folk, sies det.

Klær er elementer som fremhever

Og baktaler.

De gir oss et bilde til verden

Som er nyttig for hukommelsen

Og vår egen stil.

MINDRE URO

Det vil bli betraktelig mindre

Uro og krig i verden,

Dersom menneskene holder seg i ro

På sitt eget rom.

Men den som er tilfreds med sitt arbeid,

Kan drive med det

Så lenge det ikke ødelegger

Det guddommelige, det skapte.

                       

 

Lyngblomst-Ill.