EN DYPERE MENING – Poesi 2015/4 – D7’ Sigve Lauvaas

Fargerik by i Mexico-Ill.

D7.

FOLK

Ditt folk er lenket

Til avguder og slekters gang.

Men ditt unge liv

Kan komme ut av mørket,

Og gi håp i trengselen.

Trøst ditt folk

Som gråter i gatene.

Gi lykke til din fattige brud,

Og reis opp de falne murer

Så ditt folk kan leve trygt

På klippens tårn.

Gi dem fremtid i landet,

Som fedrene hadde

I fordums tid.

KJÆRLIGHET

Din røst er kjærlighet.

Din sang er pryd for landet.

Du stryker dine kjære over håret

Med balsam og honning.

Din ånd hviler over de fattige,

Og du løfter den blinde,

Så ingen går i mørket.

Dine vinger skjuler barnet,

Så gribbene holder seg borte.

Din sjel frykter Herren,

Så du får leve lenge i landet.

Med omsorg i hus og hage

Gir du tiggeren brød.

Til vindens varme sang

Og bølgenes melodi,

Er du kjærlighet.

ØMHET

Du stryker barnet over håret

Og kysser den svake

Med ditt ømme hjerte.

Din sjel farer som en fugl

Mellom vårens blader.

Jorden får regn,

Og liljene pryder landskapet,

Som slekters gang.

Alle som frykter deg

Kan høre røsten av din stemme.

Du velsigner landet med kjærlighet,

Og er nådig mot alle

Som påkaller ditt navn.

Dine ord brer seg som lauv

Og forkynner fred og ømhet.  

BEKK

Bekkene ler,

Fri for is og vintersnø.

De har en klukkende latter

Og spår været.

Bekkene tilgir alt

Fra i fjor.

Hver dråpe er ny i bekken.

Hvert hjerte som smaker

Blir ren.

  

KIMER

Det kimer i snøklokker

Og klokkelyng.

Det synger i fjellet

Og ljomer i horn.

Det klukker i bekker,

Og klinger i hei.

Og blåklokker våkner

Og skjelver -

Mellom strå og lauv.

Småklokker,

Stjerneklokker,

Krypklokker,

Betlehemsklokker. -

Et helt orkester spiller

Til sent på kveld.

SOL

Plutselig er jeg omgitt av sol.

Kloden er blitt så varm

At jeg må gå i skjul.

Solen kjæler som katten,

Og gir meg drømmer og eventyr

Gjennom lange tider.

Du åpner en dør til hagen

Og solen kommer med alt,

Og forteller om livet.

Det gjelder å være i solen,

Være synlig, og stikke seg frem.

Alle vil være en stjerne.

Solen polerer fjellet

Og maler landskapet i grønt,

Med gullpensel i kantene.

LOGGET PÅ

Jeg er logget på,

Og vil gi noe tilbake.

Jeg kom fra en gammel klode

Med daler og fjell,

Uten vindruer og aprikos.

Med et våkent blikk

Kommer jeg til deg nå,

Og vil helbrede ditt

Knuste hjerte.

Jeg salver deg med myke ord,

Og ser på deg.

Vi er nær hverandre en stund,

Og erkjenner tilstanden.

Vi kommer til oss selv,

Og dagdrømmer.

Ordene møter oss i rommet,

Og vi tar imot.

MYK

Jeg er et menneske,

Myk i kantene.

Formen er tilpasset,

Og jeg går langsomt,

Skjelvende i glitterrommet.

Her er sol og måne.

Jeg møter engler om natten.

Jeg sover på en myk pute,

Og våkner med et smil.

Solen er tilbake.

Det er vår i hagen, blomster

I alle regnbuens farger.

Du og jeg drømmer

Om å sprenge grenser

Når huset er ferdig -

Og vi kan være alene.

VEIEN

Jeg er en vei.

Jeg smiler til alle

Som tråkker på denne veien.

Om den er kort eller lang,

Så er det min vei,

Milevis fra Afrika,

I en landsby med sommersol

Og mye regn.

Her er hav og fjell,

Lys og mørke, glede og sorg.

Veien trenger gjennom landskapet,

Og gir varige minner

Til de fattige

Som roper å bli sett.

Å DIKTE

Å dikte er tålmodighet.

For hvert ord må en lytte

For å høre stemmen, melodien,

Musikken som sprer seg i rommet.

Jeg må tåle å vente,

Og ha kjærlighet til åpen hud, -

Og kjenne åndens hemmeligheter.

Jeg må tåle nattevåk og nærhet

Til nattens underlige pust.

Å dikte er å drikke sevje, skrelle egg,

Plante frø og spre agn i vinden.

Og frukten er ordene

Som stiger frem i lyset

Som lyktestolper.

HVILE

Når jeg ser på havet,

Hviler min sjel.

I stillheten ved havet får jeg styrke

Til å arbeide videre med huset

I kjærlighet og glede

Til siste dag.

Balsam-Ill.