EN DYPERE MENING – Poesi 2015/4 – D11’ Sigve Lauvaas

Monet-Ill.

D11.

SKRIK

Hør det tause skrik

Fra korridorene.

Hør skriket fra de vergeløse,

De med lukket munn.

Se de lamme hender,

Og de som er bundet i garnet.

Hør skriket

Som aldri når frem.

TAL

Tal til hjertene.

Frels meg fra slaveri og tvang.

Tal til de sterke,

Til de som tåler å høre.

Tal om de små som bæres

Til graven i et ukjent rom.

Tal til de som sørger

Og ikke har lys.

GAMLE

Hør de gamle som roper

Og løfter sitt hjerte mot lyset.

Hør dem som bor overalt

Uten lepper, uten røst.

Se jorden brenner

Under våre egne føtter.

Europa blør

Av mangel på kvinner og menn.

Overalt vokser skog,

Og byene fylles til trengsel,

Mens fikentreet dør

I frodig ørkenland.

Se, de gamle daler som trær

Etter storm og tørke.

De trenger et smil, og vann

Fra en evig kilde. 

LYSET

Alle næres av lyset,

Og alle lever av barn som blir født

Fra begynnelsen.

Gjennom generasjoner vokser vi

Til skyhøye tårn.

Blomster gror, som gras og lyng

Over hele jorden.

Og druerankene henger

Som aks på store åkrervidder

Som venter på høst.

Lyset sprer glede og sang,

Og fikentreet blomstrer,

Fjellene synger,

Og gamle får syner om en ny dag,

Uten harde hjerter.

MITT INDRE

Jeg må finne en base

For sjelen.

Mitt indre må vite hvor gartneren er,

Så jeg kan be om mer lys.

Selv kan jeg ikke hugge av

Noen grein.

Mitt indre ber om å se

Over til andre siden.

Jeg går i blinde,

Og bor som en fremmed.

Jeg trenger øyne som forstår dagen

Og kjenner solens gang.

Jeg trenger følsomme ord

Som pleier mitt syke hjerte,

Og nåde for sjelen

Som tjener meg hele livet.

Mitt indre er som en hall

Med mange vinduer

Som speider etter barn som fryser

Og lengter hjem.

VENTETID

Alle må vente.

Vi må være tålmodige,

Og må øves i å vente.

Vi må vente på lyset,

På mørket,

På fødsel og død.

Alltid må vi vente på noe

Som kommer:

Et barneskrik,

Eller en ny vår.

DAGEN

En ny morgen.

Dagen kommer med sol,

Og natten faller sammen

Som en gammel mur,

Som en skygge.

Og dagen fylles opp med lys,

Og vi kan alle vandre videre

På veien til vårt hjerte.

Vi fylles av musikk

Og forvandles

Til vidstrakte himmelrom

Med dryppende perler

Fra stjernetaket.

ALENE

Jeg er alene

Og danser i vinden,

Ser ut vinduet,

Stirrer urørlig mot veien

Som slynger seg

Bort fra jorden.

Jeg er alene og fordyper meg

I min egen verden.

Jeg har fotfeste og klatrer

Til en kjær utsiktspost

Bortenfor byen

Med de tykke murer.

Her er jeg alene med lyset

Som daler svakt,

Og stillheten

Som kommer med brisen

Fra de syv hav.

Jeg fordyper meg i skriften

Som gir visdom

Og hilser alle med glimt

Av åpenbaringen,

Som ble gitt ved Moses

Og Johannes, -

Som signal på tiden

Som traver i vei

Uten stans.

LENGSEL

Jeg har lengsel, og du har lengsel.

Vi er i samme båt,

Og har den samme opprinnelse.

Tid og sted kan vi ikke forandre.

Akkurat nå er vi her,

Som fnugg i vinden, som lauv og gras.

Kjærligheten bor i oss,

Og viser hvem vi er.

Selv om vi har mistet alt,

Har vi et bankende hjerte

Med lengsel

Mot det evige

Som roper fra fjellet.

VENN

Solen er vår venn.

Himmelen gir oss alt

Som et tegn på løftet -

Om å glede barnet som er født

Til frihet,

Uten dom og svovelregn

I ildhavet.

Negev-Ill.